Natt til fredag våknet jeg med feberfrysninger, vondt i magen og generelt vondt overalt følelsen. Så jeg ringte min kjære mamma og fikk henne til å hente meg så jeg kunne ta meg en tur på legevakten. Jeg kom heldigvis til med en gang så jeg slapp den evige ventingen som legevakten er kjent for!
Det må bare nevnes et eller annet sted i dette innlegget at selv om klokken var 4 om natten så klarte min fantastiske mamma å stille opp med sine timberland sko, nye boblekåpen sin, Guess buksen sin, håret slått opp i en hestehale og med seg hadde hun en termo kopp med noe varmt i:) Og mitt oppi febertåken min klarte jeg å påpeke for henne at hun måtte pusse skoene sine.
Det kom inn 2 sykepleiere, en søt liten blondine mens han andre var en 2 meter høy skallet kjempe og må ha gått på steroider en eller annen gang i sitt liv.
Jeg ble bare dårligere og dårligere og de tok en del prøver av meg. Først trodde legen at det var noe gale med leveren min, så var han sikker på at det var kyssesyken men han forstod ikke dette med magen, så han ville sende meg rett opp på Haraldsplass sykehus.
På dette punktet var jeg så sliten og hadde så vondt at jeg begynte å grine mens jeg nektet at han skulle sende meg på sykehus, jeg ville bare hjem igjen til Eivind og Jonah.
Legen var fra Østens land et sted og snakket ikke akkurat flytende norsk, da han så hvor opprørt jeg ble snudde han seg mot mamma og spurte: vorfor hon gråte, jeg ikke forstå, hun får hjelp!
Jeg må jo bare le av det når jeg tenker tilbake på det, det er jo ikke noe gale i å få hjelp, men jeg var bare kjempesliten. Han trodde sikkert det var fordi jeg fikk enda mer vondt stakkars...
Vel framme på sykehuset ble jeg plassert på observasjonen og de koblet meg til all slags instrumenter for å måle det som kunne måles. For å være helt ærlig så husker jeg ikke alle detaljene, jeg var sånn i tåkeland på dette punktet. Men det hele endte opp med at jeg ble plassert på et isolert rom og om folk skulle inn til meg måtte de ha på seg hansker, munnbind og store gule frakker. Jeg følte meg som et monster i en zoologisk hage.
Heldigvis så varte bare denne isoleringen i 2 dager siden jeg hadde hatt oppkast.
På andre dagen ble jeg fortalt at jeg skulle på Haukeland til en øre, nese og hals spesialist. Det var bare for at de skulle se hvordan det lå an i halsen min før de skulle sende meg på ct-scan.
De spurte meg om jeg ville sitte i rullestol eller om jeg trengte en ambulanse? Rullestolen takk!
Jeg kom bort og ble møtt av den største klysen av en mannlig sykepleier jeg noen gang har møtt. Han ba meg om å vente på venterommet på akutten. Er du vittig? Jeg gidder ikke sitte på et venterom ilag med pårørende når jeg selv er med feber og har en kanyle i hånden.
Jeg sa jo ikke dette høyt, siden jeg ikke klarte å snakke med en hals på størrelse med et amerikansk fotball-lag!
Heldigvis måtte jeg ikke vente lengre enn 5 minutter før han motvillig kom og viste meg veien til undersøkelses rommet. Ikke før jeg hadde fått satt meg ned hørte jeg en irriterende plystring fra gangen og inn døren kom en ung lege, han må ha vært nyutdannet, og spurte om ikke det var jeg som var Landmark? Jeg nikket forsiktig og han åpnet brevet jeg hadde fått med ifra Haraldsplass.
Så Ann- Mari, de tror du har en byll som vi må stikke hull på? Og mens han spurte meg så satt han opp en grimase som indikerte at dette kom til å gjøre jævlig vondt!
Jeg selv forstod jo ingenting for det var IKKE dette de hadde fortalt meg før jeg dro, han så reaksjonen min og begynte og le. Jeg var ikke den første som hadde blitt lurt på denne måten, han sa at om jeg visste hvorfor jeg virkelig skulle komme bort der hadde jeg vel aldri kommet bort. Jeg hadde lyst å klatre opp etter veggene og bare komme meg ut derifra fort, men før jeg fikk tenkt ferdig en måte å komme meg bort derfra på var han halvveis nedi halsen min og kikket. Han lukket han munnen min igjen og sa at dette ikke var noe byll. Han ringte så legen min på Haraldsplass og forklarte situasjonen og de ble enige om at jeg skulle få enda mer medisiner, det ble jeg veldig glad for å høre. Ingenting er så godt som medisiner når du er syk :)
Så kikket han bort på meg og spurte: hvordan kom du deg bort hit, gikk du? Eeee nei! Jeg ble kjørt i en intern Taxi svarte jeg.
Åja, de spanderte det på deg altså? svarte han. Javel jeg får vel fikse det for deg da.
Hallo, hva er det for en ting å si???
Vi gikk ut i resepsjonen og der satt det samme rumpetrollet som møtte meg da jeg kom inn. Da legen forklarte at de måtte fikse meg en Taxi så mr. eklesykepleier på legen og lurte på hvorfor og om han kunne stå til ansvar for en sånn bestilling? Mens de hadde denne meningsløse diskusjonen og jeg stod der og bare ble dårligere så endte det med at jeg kom meg bort på Haraldsplass i en Taxi til slutt, men i en vanlig Taxi siden disse inkompetente idiotene ikke klarte å ta i bruk en intern Taxi.
Sykepleierne tok imot meg igjen og var så glade for å se meg og lurte på hvordan det hadde gått. Jeg var ikke så blid, jeg vil heller si jeg var pottesur. Jeg var sur fordi de hadde lurt meg bort der og fordi jeg hadde møtt denne klysen av en lege og sykepleier. De gjorde det godt igjen for meg med litt ekstra smertestillende og masse god pleie.
Jeg hadde også fått en nytt rom, denne gangen med en annen dame. Eivind kom opp til meg og vi satt innpå rommet og jeg fortalte om dagen min. Mens vi pratet kom roomien min inn med mannen sin og de satt seg til å prate også. Jeg hadde enda ikke sett henne, men gjett om jeg kunne høre henne gjennom forhenget. Den stakkars mannen hennes bare satt der mens hun pratet og pratet. Hun kan aldri ha vært vekke fra ham før, for hun var i full gang med å tegne kart over huset og lage instruksjoner om vaskemaskinen og oppvaskemaskinen. Jeg tror dette med vaskemaskinen var det vanskeligste for ham, for mitt oppi talen hennes måtte han avbryte og spørre: Disse gradene du snakker om, står de på maskinen?
Tiden gikk og både Eivind og roomien min sin mann hadde gått, jeg skulle til å lukke øynene da gardinen ble revet fra... Hei er er det du som skal bo med meg, så koselig, jeg må jo hilse på, jeg heter.. Jeg husker ikke hva hun het, det hele skjedde så fort. Hun plapret i vei om alt og ingenting, og om jeg trengte hjelp til noen ting så måtte jeg bare gi beskjed så skulle hun hjelpe meg. Hun må ha vært i i 50 årene, sprek artig dame egentlig, bare litt pratesyk kanskje. Med tiden fikk jeg vite at det var noe gale med hjertet hennes, hun lå på Haraldsplass mens hun ventet på at det skulle bli ledig på Haukelnad. Det var her jeg begynte å lure på om hun ikke egentlig var så pratesyk, men rett og slett bare veldig lik meg selv. Når man blir redd eller føler seg ubekvem så går praten i ett uten å tenke seg om, for da slipper du å tenke på selve problemet. Jeg tror jeg har rett, for da kvelden kom og hun ikke kunne løpe etter folk i gangen for å prate med dem lengre så sukket hun dypt før hun la seg under dynen med radioen koblet til ørene for å få ro.
Dagen etterpå flyttet hun, jeg ønsket henne lykke til og sa at dette kom til å gå bra. Hun smilte forsiktig tilbake og følgte sengen sin ut døren.
Så var det bare meg igjen, var egentlig litt deilig å få rommet for meg selv, nå kunne jeg slappe ordentlig av igjen.
Ikke før jeg hadde lukket øynene åpnet døren seg og en ny seng kom inn. &%$#$%&/()(/ tenkte jeg inni meg... Det er stygt å si, men den damen de trillet inn var så gammal og borte at man nesten kunne tro dette var endestoppet. Jeg begynte å kle på meg for å gå ut på gangen, her inne ville jeg ikke ligge lengre.
Idet jeg skulle til å gå ut kom sykepleieren inn til den nye pasienten, damen lurte på hvordan i all verden hun skulle klare å pusse tennene sine? Men kan du ikke bare ta de ut, så skal jeg pusse dem for deg? sa sykepleieren. Jo dette var jo i grunn en veldig god ide mente damen. (Da måtte jeg le litt inni meg) Jeg måtte ikke sitte lenge utpå gangen før det kom en sykepleier og sa de skulle få meg inn på et nytt rom, jeg tror de fort forstod at jeg ikke kunne ligge der inne.
Natten kom og timene gikk, alle som har vært på sykehus før vet at en ikke kommer gjennom natten uten å bli vekket ørten ganger på grunn av medisiner og målinger. Iløpet av natten kom det inn en dame, hun må ha vært i slutten av 40-årene , begynnelsen av 50-årene. Det var andre gang på kort tid hun ble innlagt, eller det vil si denne gangen la hun seg selv inn på grunn av smerter i venstre arm. Legen prøvde å forklare for henne at hun var litt hoven og hadde vond etter sist hun var der inne på grunn av nålene hun hadde hatt i armen sin visstnok. Men hun mente at dette var hjertet for hun hadde vondt i venstre arm og med dette kom det også en lang remse med andre ting som feilet henne, hun hørte ut som en hypokonder. De kjørte henne rundt hele morgenen og tok forskjellige tester på henne. Senere på dagen kom hun inn igjen på rommet, legen kom rett etter og før hun fikk sagt noe var denne damen i full gang med å repetere alt hun hadde sagt tidligere. Da legen fikk slippe til orde sa hun til henne at dette mest sannsynligvis var overgangsalderen, det ville selvsagt ikke hun her dama gå med på. Legen sa de selvsagt skulle ta noen flere prøver og følge med, men dette var nok overgangsalderen. Jeg fikk desverre ikke med meg mer i denne saken for på dette punktet skulle jeg få dra hjem.
Legen hadde vært inne tidligere på dagen og sagt at jeg måtte være minst en dag til, og da klokken ble tolv og sykepleieren skulle komme med ny dose ba jeg ham om å ta ut kanylen siden den hadde blitt så øm. Og siden den først var ute om ikke jeg kunne få ta meg en dusj? Det var greit sa han. Jeg ba ham om å sjekke crpèn (er det navnet?) mens jeg var i dusjen, det skulle han sjekke.
Da jeg var ferdig i dusjen ringte jeg på ham igjen for å høre resultatet, jo denne dagen hadde det begynt å gå ned, så de kunne nå se at medisinene fungerte. Så nå ba jeg ham om å hente legen for jeg mente selv at jeg fint kunne dra hjem. 1+1=2... jeg fikk dra hjem! Godt medisinert og pilleboksen full, jeg var klar!
Eivind, min rytter var der for å følge meg hjem, men han hadde glemt den hvite hesten sin, så vi måtte ringe min gode venn Christian som stilte opp og kjørte oss hjem så snill som han er.
Idag kommer Jonah hjem, han har vært hos min fantastiske mamma som har vært en engel disse dagene med å hjelpe oss så mye med Jonah. Hva skulle vi gjort uten deg mopsy? Du er min mamma sendt fra himmelen!
Jeg skal tilbringe resten av dagene med å gjøre det godt igjen for ham, her om dagen kom mamma opp med ham på sykehuset til meg og han var så snurt på meg for at jeg ikke hadde gitt ham nok oppmerksomhet. Det var faktisk så gale at da hun prøvde å sette ham i fanget mitt bgynte han å hylgrine og ville bare opp igjen, Han sendte meg et blikk som jeg aldri har fått før.
Så nå står kos og klemming på listen min i en lang lang stund....
Konklusjon:
Jeg hadde en kraftig infeksjon i kroppen med halsbetennelse, og Grey´s Anatomy er oppskrytt, det finnes ingen sykehus i hele verden med så masse...hva kaller man det?...deilige leger i hele verden!?
