Dag 3

Dag 3, minus 1,5 kg!

Første dagen var helt forferdelig, jeg kjente på sulten hele tiden og følte meg lite tilstede. Da jeg våknet dag to var det som om jeg ikke husket de siste timene fra dagen før. Men allerede dag to merket jeg stor forandring. Sulten var ikke like stor og hodepinen var vekke. Jeg var mer opplagt og møtte dagen med et smil og mer pågangsmot. Men jeg merker det ligger i meg at når jeg legger meg, gleder jeg meg til å stå opp så jeg kan få drikke en shake eller spise en suppe. Mens når jeg står opp, gleder jeg meg bare til dagen er over og jeg kan legge meg til å sove.

Men heldigvis så blir det bare bedre og bedre. Hver dag blir lettere og letter, så imorgen tror jeg til og med at jeg skal gå meg en tur. Det er jo slik den første uken at du ikke skal trene, heller ta seg noen småturer.

Så motivasjonen blir bare større og jeg føler meg bedre. Så skal absolutt ikke gi opp og hive meg på første buss til Mcdonalds.

Viljestyrken er sterk!

Easy life? Ikke enda!

I går var min aller første dag på EasyLife kurs. Der fikk jeg nyttig informasjon om hva som vil skje framover med meg og kroppen min under selve kuren.

Hva er EasyLife? Det er rett og slett en lavkalori diett med garanti på gode resultater på liten tid. Noe som passer meg bra siden jeg er et utålmodig menneske som trenger å se resultater raskt for å finne motivasjon til å fortsette.

Mitt program går ut på å i grunn ikke spise fast føde på 9 uker. Jeg skal i denne perioden spise en lavkalori suppe og noen shaker. Det er max 3 pulver poser jeg kan åpne hver dag, så det er ikke mye, det er akkurat det du trenger og intet annet.

På møtet i går fikk jeg høre om problemer med svimmelhet, tørste og sulthet. Men det var noe man som oftest ville begynne å se noe til rundt 3 dagen. Her sitter jeg første dagen, svimmel, sulten og vondt i hodet. Programmet er så strengt at man ikke har lov å tygge en tyggis en gang!

Men jeg er fast bestemt på å legge om livsstilen og begynne et sunnere og bedre liv hvor jeg faktisk selv har kontroll på hva jeg putter i munnen og hvilken konsekvenser det faktisk gir på kroppen om du spiser den platen med sjokolade eller den soppsausen til biffen og fløtepotetene. Det handler vel enkelt og greit om å få kontroll! Med dette vektkontrollskurset vil man lære mye om mat, sunne alternativer osv.. Jeg gleder meg til jeg er der hvor suget er vekke. Fram til nå har jeg jo bare spist hva jeg ville når jeg ville. Det er jo derfor jeg er der jeg er nå hvor jeg ikke er fornøyd med med meg selv og kostholdet. Det gikk bare litt for langt for at jeg kunne løpe rundt vannet en tur for å ta av de få ekstra kiloene.

Men nå er jeg her. Alle vet at det er vanskeligst den første uken. Kroppen skal lære seg til å leve et sunnere og mer kontrollert liv. Jeg bare gleder meg til jeg kan gå over målstreken, stolt over hva jeg har klart.

Så det blir nok dette bloggen vil handle om spesielt de neste 9 ukene. Om noen har erfaringer eller gode råd setter jeg umåtelig pris på dem:)

Dagen derpå angsten..

Angsten er en rar ting. Den kan komme snikende inn på deg i en enhver situasjon. Du kan enten være psykisk ustabil og trenge litt ekstra hjelp fra høyere hold, eller du kan ha tatt deg en tur ut på byen kvelden før og ha tatt den ene shotten for mye!

I mitt tilfelle var det den ene shotten for mye. Kvelden begynte bra, skikkelig bra gjeng som samlet seg for vin og ost, noe som viste seg fort å bli shott med litt godt. Men det er vel sånn når man er i godt lag at man ikke alltid kjenner sine egne begrensninger. Alt er veldig kjekt, alle prater, danser og tuller seg. Men jeg tenker når er det man egentlig skal ta hintet på at nok er nok? Er det når man begynner å ha seriøse samtaler med "gode" meninger i eller når man ikke finner venstre skolissen som bye the way er festet i høyre skolissen? ( Altså, du har allerede knøtet den skoen der Ann- Mari) Eller er det når man ikke finner telefonen sin, som du nettopp ga til kjæresten for at han skulle passe på den? Ingen ufordrageligheter, kun barnsligheter!

Jeg har jo også i det siste begynt å leke med tanken på å bli rapper og leve på dette da, det er spesielt etter et glass vin at ideene slår inn. I det siste har jeg satset litt på Lars Vaular sin tralle: rett opp og ned. Men med min egen lille vri: rett inn og ut. Jeg kan selvfølgelig ikke avsløre resten av teksten her siden jeg ikke har fått patent på den enda. Men følg med i framtiden, kanskje det er jeg som står på scenen der en gang med tidenes listelåt!

Jeg er jo da heldigvis et menneske med sterke meninger, dem som med de gode ideene kommer spesielt fram etter et glass vin. Så følger av dette er at jeg våkner opp og finner en venninne sitt ferskvannsperle smykke på badet. Jeg måtte jo selvfølgelig ta opp telefonen og ringe henne for nærmere informasjon. Det viste seg til at jeg hadde gitt henne en liten kjennepreken om jah: det jeg ville prate om den kvelden, så i fredsgave hadde hun bare gitt meg perlesmykket og alt var greit. Smart jente det der. Det er kun vi jenter som virkelig forstår hvor enkelt det er å sno seg unna med noe så enkelt som smykker! Når jeg tenker meg om, er det ikke på film mannen alltid kommer hjem med smykker i siste liten før konen pakker kofferten og forlater ham? Litt tregt til tider altså! Det ligger noe i det tror jeg.

Men tilbake til ordet angst. Hva betyr angst? Eller hvordan ser andre på uttrykket angst?

Jeg hører flere si ofte: å jeg får helt angst, jeg er angsten selv eller du gir meg angst!

Det kan virke som et ord man bruker uten en mening om hva det egentlig betyr.

Så lille journalisten meg har spurt meg litt rundt om og fått følgende definisjoner på ordet angst:

- Den egentlige definisjon er det å være redd eller frykter noe.

- Angst er en sterk indre uro som skaper hindrer for å utfolde seg overfor et eller annet.

- Kaldsvette og uggen mage.

- Lysten til å grave seg ned.

- Nervøs for verden og det rundt seg.

Noen små enkle eksempler på hvordan folk ser på dette med angst. Jeg selv vil si at jeg på lørdagen ville lagt meg klart over på lysten til å grave seg ned. Det går vel egentlig mest under fylleangsten, men nok om den. Den er ikke akkurat noe å skryte av. Tvert imot, jeg bøyer meg i støvet og prøver å finne det vittige i det. Så jeg håper verden der ute tar meg med på en enhver fest og ikke stenger meg ute. Jeg er en ganske så snill, grei og vittig jente med gøyale sprell og noen ganske bra moves til nattens tider.

Takk for meg...

Sleeping responsible beauty

Idag våknet jeg til en liten solstråle som lå så fint ved siden av meg og koste. Det var så deilig å åpne øynene og møte et så fint lite uskyldig og lykkelig fjes som Jonah sitt. Det gjorde at jeg fikk lyst til å hoppe opp av sengen, få mest mulig ut av dagen og bare kose meg. Det var en ordentlig energi bombe, han så kanskje at jeg trengte den. Jeg er ikke akkurat det perfekte A menneske, vil nok heller si ta jeg lener litt over mot B siden ja.

Jeg venter liksom på at jeg skal tippe over på A siden, er det ikke det man gjør når man liksom blir voksen? Jeg ser alle foreldre, tanter osv.. Opp tidlig om morningen, ingen syting og har en fin dag. Mens oss yngre har som oftest litt mer vanskelig for å stå opp, og det er ikke alltid med et smil vi reiser oss fra sengen. Jeg sier vi, for jeg VET at jeg ikke snakker kun for meg selv.

Poenget er: Jeg hadde liksom trodd at jeg skulle bikke over og bli den perfekte mamma og samboer som sto opp om morningen og satt på kaffen til min kjære før han tusslet av gårde til jobb, etter jeg ble mor altså. Men tvert imot! Det er han som står opp tidlig og det er han som lager frokosten, og ofte på sengen. Jeg ligger og sover så lenge jeg kan, om jeg har muligheten så legger jeg Jonah i armkroken og lurer ham med på å sove litt til.

Når jeg tenker meg om, så kan jeg faktisk telle på under en hånd antall ganger jeg har stått opp , tidlig altså, om morningen med et smil og laget frokost til meg og Eivind. Har det egentlig noen gang skjedd?

Ikke noe jeg egentlig er stolt over, men det er den jeg er. Jeg er et B menneske og Eivind er et A menneske. Hadde han sovet lengre om morningene så kunne jeg helt fint ha klart å stå opp for å lage frokost. Men jeg orker ikke stå opp klokken 0700 for å lage frokost på en fridag!

Så er det slik å forstå at jeg må faktisk innstille meg selv på å bli et bedre morgen- menneske? Er det ikke slik det fungerer, at det bare switcher om den dagen du blir stor? Frustrerende, først skal du bli voksen, også må du endre livsstilen din og i tillegg til dette stå opp om morningen med et smil!

Kanskje det er noe med at jeg nå skal bli den trygge personen for Jonah, rett og slett en rolle- modell. Det er jammen mye ansvar som følger med det å bli mor. Det er liksom ikke kun deg det dreier seg om lengre. Alt du gjør kan få følger på en annen måte en før, med det mener jeg at du nå har et barn som observerer deg. Hmm, mye å tenke på, mye å lære. Men jeg begynner nå denne dagen med å pakke oss godt inn for så å gå en tur, også får jeg bare ta tiden til bruk...

Tid, kjærlighet og et videokamera!

Nå er vi flyttet ut til Åsane og kommet litt på plass. Jeg vet hvor klærne befinner seg og Eivind sitt fiske utstyr er godt bortgjemt.

Nei jeg bare tuller, jeg har faktisk finnet det fram til ham for aller første gang siden vi traff hverandre. Så nå skal jeg vaske det for ham slik at det er klart for sommeren. Han har pratet mye om hvor mye han har drevet på med fisking og hvor glad han er i det. Så jeg tenker det er på tide at han får vist meg dette. For ikke å snakke om at han nå har en sønn som han etter hvert med årene må imponere litt, jeg gleder meg til å få se ham i action!

Jeg har jo levd et liv i luksus fram til nå begynner jeg å forstå. Om morningen når Jonah har våknet har jeg pleid å legge ham ved siden av meg og gitt ham noen leker, for så å sove videre noen timer. Når vi har stått opp har jeg pleid å legge ham på den fantastiske blå lekematten vi har. Der har han lekt så fint og øvd seg på å snurre rundt og skubbe seg fram og over. Nå om morningen om jeg hadde finnet på å lagt ham ved siden av meg og sovnet, hadde han helt fint klart å krype ut av sengen helt av seg selv. Og denne fantastiske lekematten trenger sårt noen grinder som jeg kan slå opp rundt den. For Jonah klarer riktignok kanskje ikke å krype ordentlig enda, men han har forstått at han kan rulle seg fram til det meste. Så om jeg forlater ham i 5 sekunder så klarer han å komme seg ifra ene enden av rommet til det andre. Konklusjon: my days are over! Mine deilige høneblunder og den lille ekstra tiden jeg har hatt i sengen om morningen, er nå over!

Det er så rart å se hvor ting skjer fort. Senest i forgårs var jeg med en venninne og hennes lille baby på bare 7 uker. Jeg hadde helt ærlig allerede glemt hvordan det var å ha en så liten baby rundt seg. Det var ikke før i forgårs jeg husket hvordan det var, det å måtte holde på hodet, ingen faste rutiner, alt er på babyens primisser og for ikke å snakke om hvor små og skrale de er. Men jeg savner det..

Jeg tenker at hvis jeg har klart å glemme bare de tingene der på så liten tid, hvor er vi da om ett halvt år til? Jeg hører folk sier at en må ta vare på øyeblikkene. Det er vel ikke før nå jeg ordentlig har forstått det. Jeg føler det nesten som om at jeg har gått glipp av min sønn sin egen oppvekst på bare 7 mnd. Hvor gikk skillen mellom liten baby som ligger i armene dine og prøver å få med seg hva som befinner rundt seg? Enn en som skal rulle rundt og ta på absolutt alt og smake på absolutt alt. Om du prøver å stoppe dem blir det blånekt på alt og de skal helt klart og tydelig demonstrere at du er den store stygge ulven. Så til slutt bare gir du deg og lar dem spise vider på den nye kjolen din som du betalte en hundrelapp for mye for...

Men igjen så gjør det ikke så mye, alt er liksom greit nå som de er så små. Jeg bare gruer meg til han blir større og gjerne begynner å irettesette meg. Jeg ser det for meg en dag jeg sitter og kanskje ikke har det så bra og han tasser bort, legger hånden på skulderen og sier : mamma skjerp deg og forresten kan du vaske klærne mine, kanskje rydde rommet mitt også?! Å som jeg gleder meg til det. Selvfølgelig helt uaktuelt, men jeg ser fram til de helt unødvendige diskusjonene vi skal ha sammen for så å gi hverandre en klem og si vi er glad i hverandre.

Men når jeg tenker meg om så satt jeg jo bare for 6 mnd. siden og tenkte akkurat det samme. Eneste forskjellen er at da gledet jeg meg til denne tiden, hvor han skulle krabbe rundt, spise grøt og begynne å prate. Så om 6 mnd. sitter jeg nok her igjen og tenker tilbake og bare ønsker vi kunne gått tilbake i tid.

Jeg tror nok at den eneste løsningen er å kjøpe et video kamera på mandag! Ta vare på øyeblikkene, det er viktig...

Vepsen, det mindre intelligente vesen!

Da jeg var liten jente bodde vi på Bønes i noen år. Utenfor huset hadde vi en stor hage med dukkehus, sandkasse og blant annet en liten disse.

Jeg husker den dagen som om det var i går. Det var sommer og sol, mamma hadde kjøpt en ny blomster kjole til meg som jeg hadde på meg. Vi skulle inn til byen den dagen for å kikke. Jeg husker den følelsen jeg hadde hver gang vi skulle til byen. Det var spennende og gøy å skulle få reise til byen husker jeg. Og det er jo ingenting som slår bedre an for en liten jente enn det å ha på seg en flunkende ny sommerkjole den ene varme dagen man skal inn til byen for å titte.

Mens jeg ventet på at alle skulle bli ferdig så vi kunne dra, satte jeg meg på dissen og snurret tauet rundt slik at da jeg slapp, roterte hele jeg rundt med dissen. Slik som alle de små gjør.

Det var da jeg hadde snurret meg helt fast vepsen kom og satt seg på skulderen min. Jeg så ham ta brodden ut for å stikke meg. Jeg fikk panikk og gjorde alt jeg kunne for å komme meg løs, men det var for sent. Den mindre intelligente vepsen stakk meg!

Jeg løp opp til mamma og pappa, jeg måtte ta av meg kjolen for så å smøre noe lugubert noe som mamma hadde i medisinskapet på skulderen.

Det hele endte med en vond skulder, vepse- traume og ingen ny sommerkjole på meg da vi dro inn til byen den dagen. Isteden måtte jeg gå med et par svarte shorts og en kjedelig t- skjorte.

I etter tid og årenes lange løp har jeg fått en sterkere og sterkere fobi mot veps. Noen er redd for rotter eller har klaustrofobi, for å ta to eksempler. Mens jeg er livredd for veps.

Jeg husker en gang for ikke mange årene siden jeg var hos min far. Dette var på sen høsten, jeg stod på badet for å fikse meg da en veps plutselig dukket opp ved siden av meg. Jeg fikk jo selvfølgelig panikk og løp ut fra badet. Jeg skal gjøre histrien kort: det endte med at etter en time med bok- kasting og skriking, så knuste jeg den ene lampen og til slutt klarte å drepe den.

Ikke en akkurat blid pappa som kom hjem og fant lampen sin på badet knust. Men jeg gjorde opp for meg og kjøpte ny lampe til ham.

En annen historie er fra da jeg var gravid. Jeg våknet en morgen og fant en veps på armen min. Jeg klarte å komme meg unna før den fikk stukket meg. I det store håp løp jeg inn i stuen og lukket døren. Dette går bra tenkte jeg og satte meg til rette i sofaen for å slappe av. Selvfølgelig var det en veps i stuen også, så jeg røsket med meg puten og teppet og løp inn på badet. Der la jeg meg til rette på bade gulvet og bare ventet på at noen skulle komme og drepe vepsene. Mamma kom til slutt og tok seg av saken heldigvis.

Så til slutt har vi årsaken til at jeg skriver en blogg om min skrekk for veps....

I dag da jeg kom hjem etter en flott dag i min solfylte by Bergen, skulle jeg re om sengen. Selvfølgelig kom det en veps flyvende mot meg så jeg røsket med meg Jonah under armen og løp inn på badet. Heldigvis har jeg en venn som bor rett nedenfor oss, så han kom løpende opp for å hjelpe meg. Selvfølgelig var vepsen forsvunnet borte vekk. Så jeg vil mest sannsynlig ikke få sove så godt i natt. I det minste blir det med et øye åpent!

Men det er tross alt siste natten min her på Nordnes. I morgen flytter vi fra byen ut til Åsane for en liten stund. Så får vi litt tid på oss til å se oss litt om på markedet etter det perfekte hjem.

Om ikke vepsen kommer fram i morgen når leiligheten er tom, så får det være. Da har den sikkert funnet en vei ut i det fri. Håper det for den sin skyld!

En stor takk til vepsen!

En påske med idyll

Denne påsken bestemte jeg og Eivind oss for å reise til vakre Svea for å besøke min far og kjæresten. Hun har et hus med en nydelig beliggenhet litt ut forbi alt det kaotiske som finnes langs motorveien.

Uti hagen hennes står det to nydelige ponnier som datteren steller med dagen lang. En liten hestegal pike, jeg tenker så heldig hun er som har muligheten til bare å gå ut døren for å få ri. Jeg selv måtte dra på rideskole langt hjemme fra om jeg ville ri noen hest. Jeg fikk jobb på Fanaseteren da jeg gikk på ungdoms- skolen. Det var utrolig kjekt å bare reise opp der med buss etter skolen for å møkke ut av stallen og ta seg en ridetur. Vel, det var inntil de solgte gården da selvfølgelig og hestelivet tok slutt.

Men tilbake til Svea...

Rett nede i veien her ligger Hadeland glassverk, noe jeg elsker. Vi har akkurat begynt å samle på en serie med vinglass fra Hadeland, så det passer meg veldig bra at vi skal reise innom der på veien hjem for å kikke litt. Jeg har allerede sett for meg hvordan det er der nede og alle de fine tingene de har laget kun for meg inni hodet mitt. Det blir som å sende en unge til Nordpolen uten en voksen til å passe på seg.

Imorgen skal vi reise over til Sverige for å handle litt. Sist gang vi var i Sverige fant jeg en kjempe tøff butikk i Strømstad, hvor de solgte alle slags rare dupeditter til barn. De hadde klær og leker. De hadde til og med slike små kake bokser hvor de hadde lagt noen helt nusselige sokker med sløyfe på for hver uke dag nedi. Det var desverre kun for jenter da, så jeg tenkte det ble litt dumt for Jonah sin del om jeg hadde kjøpt dem. Så det er vel det jeg gleder meg aller mest til å få kikke på imorgen, butikken med det søte i. Ellers har vi vel ikke laget noen andre planer for vår lille dagstur til Sverige. Vi vil vel bli med å handle en del på matvare butikken, det er jo så mye du kan finne rimeligere i Sverige enn i Norge.

Sist gang vi var der fant vi cappuccino med daim eller toblerone sjokolade i og mørk sjokolade oboy sjokolade. Eivind ble spesielt glad for denne oboyen, han er så glad i mørk sjokolade den gutten der. Han liker sjokoladen så mørk at den nesten smaker beskt synes nå jeg. Kunne noen ganger ønske at jeg foretrakk mocca sjokolade framfor den deilige lyse sjokoladen som jeg er så svak for. Da hadde jeg vært et mye sunnere menneske(og kanskje noen kilo lettere:)

Men denne gangen har vi lovet hverandre at vi i hvert fall IKKE skal gå inn på noen snope butikk i Sverige, der er der for mange fristelser.

Jeg gleder meg veldig til morgen dagen, det skal bli kjekt.

I overmorgen skal vi reise hjem til byen Bergen og pakke det siste vi har for så å flytte ut i Åsane. Der skal vi bo hos min pappa for en stund inntil vi finner drømmehuset vårt og kan slå oss til ro.

Det er så mange ønsker jeg har med drømmehuset: vinterhage, kjøkken øy, walk in closet og mye mer. Så å finne den kombinasjonen er kanskje ikke det aller letteste, men vi har tiden med oss, så vi får se. Vi har også lekt litt med tanken om å eventuelt flytte litt vekk fra Bergen, finne et lite gårdsbruk som vi kan kose oss på, hvem vet? Det er i hvert fall spennende å ha muligheten til å kunne leke med tanken.

God påske...