Vi er alle forskjellige, takk for det. Ting man gjør eller opplever gjennom livet fører til at man tar det med seg videre, følelser og meninger som vil henge igjen og deretter resultere til at du blir den du er. En ting er sikkert, jo eldre man blir jo vanskeligere blir man å forandre.
Jeg ser på forhold rundt meg på privatfronten og i media. Hvor rart det er tenker jeg.... det er så rart at noen mennesker klarer å holde sammen hele livet mens noen ikke klarer det. Hva er det som gjør det? Hva er det som forandrer seg ifra den dagen dere møttes og løp rundt i engen mens dere leide hender og ikke enset annet enn kun dere selv sammen, til den dagen dere ikke orker hverandres nærvær og slipper hverandres hender for å se hver sin vei og forsvinne fra hverandre?
Er det rett og slett det at man ikke er flinke nok med tiden til å ta vare på hverandre, at man begynner å ta hverandre for gitt? At man glemmer å gi hverandre den hade klemmen, se hverandre inn i øynene og minne hverandre på at dere fortsatt elsker hverandre og vil være der for hverandre uansett hva?
Jeg så den serien som går på tv2 i går, medium heter den. Kort fortalt handler den om en dame som er synsk og kan se en del ting som ikke alle andre kan.
I gårsdagens episode kunne hun se et tegn i pannen til folk, og der fantes kun en person til med det samme tegnet. Det indikerte at akkurat disse to menneskene passet sammen og de ville holde ut resten av livet sammen. Hadde vært veldig greit om det var sånn for oss i virkeligheten, så slipper man å kaste vekk unødvendig tid på voksing av huihui og retting av hår, tid og penger osv...
Det er jo sånn at den dagen man virkelig tar steget og faktisk gifter seg med hverandre, så lover man jo faktisk hverandre å være sammen på både godt og vondt! Men hvor går da grensen?
Om den ene begynner å slå, er ikke det da god nok grunn til å gå fra hverandre? Eller bør man prøve videre uansett hva?
Og hva om man ikke minner hverandre på at at man elsker hverandre, hva da?
Poenget mitt er vel egentlig, hvor går grensen?
Noe man ofte høre en si er at man jobber så mye og er så sliten hele tiden. Ok helt greit det er LOV å være sliten. Men er det likevel da god nok grunn til å ikke minne på den andre parten at selv om du er sliten så er du der fortsatt og du elsker han/henne ikke mindre av den grunn?
Jeg vet i hvert fall med meg selv at jeg trenger mye oppmerksomhet i et forhold. Jeg snakker ikke om å holde meg i hånden mens jeg sitter på do, men en bekreftelse. En bekreftelse på at jeg fortsatt er sexy, spesielt etter å ha fått barn, og en bekreftelse på at jeg blir satt pris på i forholdet.
Får jeg derimot ikke den oppmerksomheten jeg trenger kommer klørne ut, kvinner flest eller hva?:)
Jeg blir egentlig innerst inni meg veldig lei meg og såret, begynner å tvile på meg selv og lure på hva jeg gjør gale. Dette kombinert med min aller største svakhet er jo ikke akkurat det jeg vil kalle en god drink.
Min største svakhet er å vise alle følelser med sinne, det har bare blitt sånn. Jeg vet ikke hvor det begynte og jeg vet ikke om jeg klarer å slutte med det. Det er en veldig dum ting som jeg har desverre. Da sitter jo ofte andre parten og lurer på hva som feiler meg sikkert.
Det er jo alltid så lett å sitte etterpå og tenke på alt gale man har sagt eller gjort, men det er alltid etterpå. Hvorfor kan ikke jeg ha et program inni hodet mitt som sier: Ann-Mari det der kan du ikke si eller gjøre, gjør heller sånn...
Da hadde livet vært enklere gitt!
Nå har jeg lært en ting i livet da... alle har følelser, men det er så utrolig forskjellig hvordan man viser dem eller finner en løsning på problemer. Jeg bare sier det, IKKE GJØR SOM MEG! Ikke sett deg i en krok med armene i kryss og bittet sammen mens du roper JEG VIL HA LOFF!! Du kommer ingen vei....
Det finnes ingen formel eller metode. Du lærer ved å gi- ved å være oppmerksom og gjøre det du derved oppdager at du må gjøre.
Aldous Huxley
