tirsdag 14. desember 2010

Plaza Haraldsplass





Natt til fredag våknet jeg med feberfrysninger, vondt i magen og generelt vondt overalt følelsen. Så jeg ringte min kjære mamma og fikk henne til å hente meg så jeg kunne ta meg en tur på legevakten. Jeg kom heldigvis til med en gang så jeg slapp den evige ventingen som legevakten er kjent for!
Det må bare nevnes et eller annet sted i dette innlegget at selv om klokken var 4 om natten så klarte min fantastiske mamma å stille opp med sine timberland sko, nye boblekåpen sin, Guess buksen sin, håret slått opp i en hestehale og med seg hadde hun en termo kopp med noe varmt i:) Og mitt oppi febertåken min klarte jeg å påpeke for henne at hun måtte pusse skoene sine.


Det kom inn 2 sykepleiere, en søt liten blondine mens han andre var en 2 meter høy skallet kjempe og må ha gått på steroider en eller annen gang i sitt liv.
Jeg ble bare dårligere og dårligere og de tok en del prøver av meg. Først trodde legen at det var noe gale med leveren min, så var han sikker på at det var kyssesyken men han forstod ikke dette med magen, så han ville sende meg rett opp på Haraldsplass sykehus.
På dette punktet var jeg så sliten og hadde så vondt at jeg begynte å grine mens jeg nektet at han skulle sende meg på sykehus, jeg ville bare hjem igjen til Eivind og Jonah.
Legen var fra Østens land et sted og snakket ikke akkurat flytende norsk, da han så hvor opprørt jeg ble snudde han seg mot mamma og spurte: vorfor hon gråte, jeg ikke forstå, hun får hjelp!
Jeg må jo bare le av det når jeg tenker tilbake på det, det er jo ikke noe gale i å hjelp, men jeg var bare kjempesliten. Han trodde sikkert det var fordi jeg fikk enda mer vondt stakkars...

Vel framme på sykehuset ble jeg plassert på observasjonen og de koblet meg til all slags instrumenter for å måle det som kunne måles. For å være helt ærlig så husker jeg ikke alle detaljene, jeg var sånn i tåkeland på dette punktet. Men det hele endte opp med at jeg ble plassert på et isolert rom og om folk skulle inn til meg måtte de ha på seg hansker, munnbind og store gule frakker. Jeg følte meg som et monster i en zoologisk hage.
Heldigvis så varte bare denne isoleringen i 2 dager siden jeg hadde hatt oppkast.
På andre dagen ble jeg fortalt at jeg skulle på Haukeland til en øre, nese og hals spesialist. Det var bare for at de skulle se hvordan det lå an i halsen min før de skulle sende meg på ct-scan.
De spurte meg om jeg ville sitte i rullestol eller om jeg trengte en ambulanse? Rullestolen takk!
Jeg kom bort og ble møtt av den største klysen av en mannlig sykepleier jeg noen gang har møtt. Han ba meg om å vente på venterommet på akutten. Er du vittig? Jeg gidder ikke sitte på et venterom ilag med pårørende når jeg selv er med feber og har en kanyle i hånden.

Jeg sa jo ikke dette høyt, siden jeg ikke klarte å snakke med en hals på størrelse med et amerikansk fotball-lag!
Heldigvis måtte jeg ikke vente lengre enn 5 minutter før han motvillig kom og viste meg veien til undersøkelses rommet. Ikke før jeg hadde fått satt meg ned hørte jeg en irriterende plystring fra gangen og inn døren kom en ung lege, han må ha vært nyutdannet, og spurte om ikke det var jeg som var Landmark? Jeg nikket forsiktig og han åpnet brevet jeg hadde fått med ifra Haraldsplass.
Så Ann- Mari, de tror du har en byll som vi må stikke hull på? Og mens han spurte meg så satt han opp en grimase som indikerte at dette kom til å gjøre jævlig vondt!

Jeg selv forstod jo ingenting for det var IKKE dette de hadde fortalt meg før jeg dro, han så reaksjonen min og begynte og le. Jeg var ikke den første som hadde blitt lurt på denne måten, han sa at om jeg visste hvorfor jeg virkelig skulle komme bort der hadde jeg vel aldri kommet bort. Jeg hadde lyst å klatre opp etter veggene og bare komme meg ut derifra fort, men før jeg fikk tenkt ferdig en måte å komme meg bort derfra på var han halvveis nedi halsen min og kikket. Han lukket han munnen min igjen og sa at dette ikke var noe byll. Han ringte så legen min på Haraldsplass og forklarte situasjonen og de ble enige om at jeg skulle enda mer medisiner, det ble jeg veldig glad for å høre. Ingenting er så godt som medisiner når du er syk :)
Så kikket han bort på meg og spurte: hvordan kom du deg bort hit, gikk du? Eeee nei! Jeg ble kjørt i en intern Taxi svarte jeg.
Åja, de spanderte det på deg altså? svarte han. Javel jeg får vel fikse det for deg da.
Hallo, hva er det for en ting å si???
Vi gikk ut i resepsjonen og der satt det samme rumpetrollet som møtte meg da jeg kom inn. Da legen forklarte at de måtte fikse meg en Taxi så mr. eklesykepleier på legen og lurte på hvorfor og om han kunne stå til ansvar for en sånn bestilling? Mens de hadde denne meningsløse diskusjonen og jeg stod der og bare ble dårligere så endte det med at jeg kom meg bort på Haraldsplass i en Taxi til slutt, men i en vanlig Taxi siden disse inkompetente idiotene ikke klarte å ta i bruk en intern Taxi.
Sykepleierne tok imot meg igjen og var så glade for å se meg og lurte på hvordan det hadde gått. Jeg var ikke så blid, jeg vil heller si jeg var pottesur. Jeg var sur fordi de hadde lurt meg bort der og fordi jeg hadde møtt denne klysen av en lege og sykepleier. De gjorde det godt igjen for meg med litt ekstra smertestillende og masse god pleie.
Jeg hadde også fått en nytt rom, denne gangen med en annen dame. Eivind kom opp til meg og vi satt innpå rommet og jeg fortalte om dagen min. Mens vi pratet kom roomien min inn med mannen sin og de satt seg til å prate også. Jeg hadde enda ikke sett henne, men gjett om jeg kunne høre henne gjennom forhenget. Den stakkars mannen hennes bare satt der mens hun pratet og pratet. Hun kan aldri ha vært vekke fra ham før, for hun var i full gang med å tegne kart over huset og lage instruksjoner om vaskemaskinen og oppvaskemaskinen. Jeg tror dette med vaskemaskinen var det vanskeligste for ham, for mitt oppi talen hennes måtte han avbryte og spørre: Disse gradene du snakker om, står de på maskinen?


Tiden gikk og både Eivind og roomien min sin mann hadde gått, jeg skulle til å lukke øynene da gardinen ble revet fra... Hei er er det du som skal bo med meg, så koselig, jeg må jo hilse på, jeg heter.. Jeg husker ikke hva hun het, det hele skjedde så fort. Hun plapret i vei om alt og ingenting, og om jeg trengte hjelp til noen ting så måtte jeg bare gi beskjed så skulle hun hjelpe meg. Hun må ha vært i i 50 årene, sprek artig dame egentlig, bare litt pratesyk kanskje. Med tiden fikk jeg vite at det var noe gale med hjertet hennes, hun lå på Haraldsplass mens hun ventet på at det skulle bli ledig på Haukelnad. Det var her jeg begynte å lure på om hun ikke egentlig var så pratesyk, men rett og slett bare veldig lik meg selv. Når man blir redd eller føler seg ubekvem så går praten i ett uten å tenke seg om, for da slipper du å tenke på selve problemet. Jeg tror jeg har rett, for da kvelden kom og hun ikke kunne løpe etter folk i gangen for å prate med dem lengre så sukket hun dypt før hun la seg under dynen med radioen koblet til ørene for å ro.
Dagen etterpå flyttet hun, jeg ønsket henne lykke til og sa at dette kom til å gå bra. Hun smilte forsiktig tilbake og følgte sengen sin ut døren.

Så var det bare meg igjen, var egentlig litt deilig å rommet for meg selv, nå kunne jeg slappe ordentlig av igjen.
Ikke før jeg hadde lukket øynene åpnet døren seg og en ny seng kom inn. &%$#$%&/()(/ tenkte jeg inni meg... Det er stygt å si, men den damen de trillet inn var så gammal og borte at man nesten kunne tro dette var endestoppet. Jeg begynte å kle på meg for å gå ut på gangen, her inne ville jeg ikke ligge lengre.
Idet jeg skulle til å gå ut kom sykepleieren inn til den nye pasienten, damen lurte på hvordan i all verden hun skulle klare å pusse tennene sine? Men kan du ikke bare ta de ut, så skal jeg pusse dem for deg? sa sykepleieren. Jo dette var jo i grunn en veldig god ide mente damen. (Da måtte jeg le litt inni meg) Jeg måtte ikke sitte lenge utpå gangen før det kom en sykepleier og sa de skulle meg inn på et nytt rom, jeg tror de fort forstod at jeg ikke kunne ligge der inne.
Natten kom og timene gikk, alle som har vært på sykehus før vet at en ikke kommer gjennom natten uten å bli vekket ørten ganger på grunn av medisiner og målinger. Iløpet av natten kom det inn en dame, hun må ha vært i slutten av 40-årene , begynnelsen av 50-årene. Det var andre gang på kort tid hun ble innlagt, eller det vil si denne gangen la hun seg selv inn på grunn av smerter i venstre arm. Legen prøvde å forklare for henne at hun var litt hoven og hadde vond etter sist hun var der inne på grunn av nålene hun hadde hatt i armen sin visstnok. Men hun mente at dette var hjertet for hun hadde vondt i venstre arm og med dette kom det også en lang remse med andre ting som feilet henne, hun hørte ut som en hypokonder. De kjørte henne rundt hele morgenen og tok forskjellige tester på henne. Senere på dagen kom hun inn igjen på rommet, legen kom rett etter og før hun fikk sagt noe var denne damen i full gang med å repetere alt hun hadde sagt tidligere. Da legen fikk slippe til orde sa hun til henne at dette mest sannsynligvis var overgangsalderen, det ville selvsagt ikke hun her dama gå med på. Legen sa de selvsagt skulle ta noen flere prøver og følge med, men dette var nok overgangsalderen. Jeg fikk desverre ikke med meg mer i denne saken for på dette punktet skulle jeg dra hjem.


Legen hadde vært inne tidligere på dagen og sagt at jeg måtte være minst en dag til, og da klokken ble tolv og sykepleieren skulle komme med ny dose ba jeg ham om å ta ut kanylen siden den hadde blitt så øm. Og siden den først var ute om ikke jeg kunne ta meg en dusj? Det var greit sa han. Jeg ba ham om å sjekke crpèn (er det navnet?) mens jeg var i dusjen, det skulle han sjekke.
Da jeg var ferdig i dusjen ringte jeg på ham igjen for å høre resultatet, jo denne dagen hadde det begynt å gå ned, så de kunne nå se at medisinene fungerte. Så nå ba jeg ham om å hente legen for jeg mente selv at jeg fint kunne dra hjem. 1+1=2... jeg fikk dra hjem! Godt medisinert og pilleboksen full, jeg var klar!
Eivind, min rytter var der for å følge meg hjem, men han hadde glemt den hvite hesten sin, så vi måtte ringe min gode venn Christian som stilte opp og kjørte oss hjem så snill som han er.

Idag kommer Jonah hjem, han har vært hos min fantastiske mamma som har vært en engel disse dagene med å hjelpe oss så mye med Jonah. Hva skulle vi gjort uten deg mopsy? Du er min mamma sendt fra himmelen!
Jeg skal tilbringe resten av dagene med å gjøre det godt igjen for ham, her om dagen kom mamma opp med ham på sykehuset til meg og han var så snurt på meg for at jeg ikke hadde gitt ham nok oppmerksomhet. Det var faktisk så gale at da hun prøvde å sette ham i fanget mitt bgynte han å hylgrine og ville bare opp igjen, Han sendte meg et blikk som jeg aldri har fått før.
Så nå står kos og klemming på listen min i en lang lang stund....



Konklusjon:
Jeg hadde en kraftig infeksjon i kroppen med halsbetennelse, og Grey´s Anatomy er oppskrytt, det finnes ingen sykehus i hele verden med så masse...hva kaller man det?...deilige leger i hele verden!?


tirsdag 30. november 2010

Det første kyss


Kan du huske ditt første kyss, og jeg mener ditt aller første kyss?!

Det kan jeg, det var i 5 klasse, en venninne hooket meg opp med denne ene gutten på skolen som jeg lenge hadde likt. Hun skrev et brev hvor han måtte krysse av ja eller nei for om han ville være sammen med meg. Hun prøvde til og med å bestikke ham med å putte snop oppi konvolutten... Uansett, lang historie kort.. jeg fikk mitt første kyss!

Nok en gang har jeg vært inne på google og undersøkt litt dette her med det første kysset, og jeg har kommet over en del interessante forskninger hvor de blant annet sier at man bruker det første kysset til å finne ut om det kan være noe. Eller det vil si oss kvinner bruker det første kysset til å finne ut om vi liker gutten eller ikke, mannfolk ser på det kun som et steg nærmere til sex. Nå gjelder dette selvsagt ikke alle da.

I en forskning sa faktisk 59% av kvinnene at de hadde opplevd å ha kysset en fyr for så å miste interessen, mens 66% av mennene hadde opplevd det samme.
Gallup som drev undersøkelsen sine nøyaktige ord var: Det første kyss kan føre til at 2 personer kan få en romantisk forbindelse, men det kan også føre til brudd.
Hmm, rart å tenke på.. at man kan bruke tid på å date å bli kjent med hverandre for å bygge opp forventninger, så kommer det første kysset også skal det liksom være over?
Det skjedde med meg da jeg gikk i syvende, men det gikk mer ut på at jeg lenge likte en gutt, så fikk han vite om det så vi klinte på dass på skolen og all interessen forsvant. Og da var ikke akkurat det største problemet å få kontakt med ham, det var heller å bli kvitt ham....

En annen undersøkelse jeg kom over var fra en artikkel som heter: Kvinner husker sko bedre enn sitt første kyss.
I denne undersøkelsen hadde det deltatt over 1000 kvinner og 96% av dem angret på å ha kastet et par med sko, mens bare 15% av dem angret på å ha dumpet en eller annen x- kjæreste.

Undersøkelsen viste også at over 90% av deltakerne kunne huske de første skoene de hadde kjøpt for egne penger, mens mindre en 2 % kunne huske navnet på den første gutten de hadde kysset.
Konklusjon: Man får bedre minner av et par flotte sko en minnet av en dårlig x- kjæreste... haha!

Kan du huske ditt første kyss?
Og ikke minst, kan du huske navnet på den første gutten/jenten du kysset?

søndag 21. november 2010

Sjokolade, bedre enn sex?



Om du tenker deg om... hvor ofte er det du setter deg ned om kvelden for å slappe av og tenker "Å så deilig det hadde vært om jeg hadde hatt litt sjokolade nå" ?
Jeg gjør det ofte, alt for ofte. Det er min svakhet kan man vel si. Det er faktisk alle kvinner i Landmark familien sin store svakhet, det og kaffe!

Det er jo nesten litt komisk, mens jeg skriver denne bloggen så googler jeg litt fram og tilbake for å finne ut mer av dette med sjokoladen og hva det er som gjør oss så glade i den. Jeg kom faktisk over en undersøkelse der de sier at en av to kvinner ville heller ha spist sjokolade enn å hatt sex. Mens 9 av 10 menn ville byttet bort sjokoladen mot sex med kvinner.
I en annen undersøkelse jeg kom over sammenligner de sjokolade mot det første kyss. Du kan tenke tilbake til en av gangene du har kysset en du har syntes godt om for første gang, den kriblingen i magen og gleden du har følt inni deg etterpå... Undersøkelsen sier at sjokolade gir deg 4 ganger så høy lystfølelse som et kyss. Dette er fordi at sjokolade påvirker hjernen til å frigjøre endorfiner som gir følelse av lykke.
Det er jo helt sykt, at sjokolade har sånn påvirkning på oss kvinner spesielt! Men det er vel med oss kvinner og sjokolade som med menn og biler ;)

Kan du kjenne deg igjen i dette? Ville du foretrukket sjokolade framfor sex?
Eller har du en vittig historie å fortelle meg om deg og sjokoladen?:)



mandag 15. november 2010

Applikasjon gøy !

Gøyeste applikasjonen noen gang!

Her om dagen fikk jeg Iphone4 av min snille pappa og min besteste Eivind i bursdags gave. Jeg er bare sååå fornøyd med telefonen så langt :)

Det å få ny telefon innebærer jo en del trykking og det tar litt tid å sette seg inn i alt, også er jo ikke jeg akkurat det mest tekniske mennesket jeg har møtt.
Men uansett... jeg fant et program som heter ColorSplash. Det går ut på å ta bilder, legge dem i svart og hvitt for så å sette fargen tilbake der du selv vil, bare se her:

Måtte selvsagt ta fram den nye mobilen i besøk hos svigers og fikkle litt med den, jeg tror nå de syntes det var litt gøy da og Ole-Erik stillte nå opp som prøvedukke.
Var hos oldemoren og oldefaren til Jonah idag, da måtte vi selvsagt fram med telefonen og ta noen bilder til...

Hihi, så som dere ser så har jeg det veldig gøy om dagene med min nye iphone4 :)


lørdag 13. november 2010

En historie å fortelle...

For noen uker siden sa en jeg kjenner til meg at hun hadde en historie hun ville fortelle, men jeg måtte vente til tiden var inne. For noen dager siden skrev jeg på facebook at jeg hadde noe jeg vil fortelle, men dere måtte vente til tiden var inne.

Onsdag 10 November, en designer stod fram! Paola Design lanserte seg selv og Bergen kan endelig stolt snu seg tilbake og si: Ja vi har en egen designer som lager regnjakker ifra hjertet.
I 2 år har hun designet, planlagt og gjort seg klar for denne dagen, dagen hun skulle vise oss alle hva hun var god for. Paola sier selv hun vil drive med besvisstgjørende mote, merkelappen inni jakken forklarer seg selv ganske tydelig, at fokuset hennes er på vold i nære relasjoner og i tillegg finner du en kalender inni jakken som viser et, hva kan man kalle det?... idealistisk intianitiv?
Her er linken til nettsiden hennes, så kan dere kikke litt selv : www.Paola.no


Som man ser så er jakkene fargerike og det går i rødt og i blått, dette er fordi hun vil spre glede på en regnfull dag, hun vil unngå trist svart og heller fokusere på fargene rundt oss! Fantastisk sier jeg, er det noe jeg er lei, så er det å sende blikket rundt for at det kun skal møte triste svarte regnjakker med trøtte blikk inni hetten som indikerer at nå er jeg lei dette været her!
Dette var introduksjonen av designet, jeg har lagt med litt bilder og en link så dere er hjertelig velkommen til å se på. Jeg vil fortelle om en liten ting til før jeg avslutter, og det er lanseringen som hun hadde nå på onsdagen...


Det ble holdt på gamle kjøtt fabrikken i sandviken og belysningen utenfor og inni gikk i rødt og blått. Da jeg møtte opp måtte jeg som alle andre vente utenfor noen minutter, alt var ikke helt klart enda. Jeg fikk nok med tid til å studere utenfra og jeg husker jeg tok meg selv i å tenke: er dette seriøst? Er dette stedet hun har valgt å lansere regnjakkene sine på? Murhuset var slitt og malingen holdt på med å prelle av...
Dørene åpnet seg og vi gikk inn, veien gikk opp en etasje og inn en dør, jeg tenkte fortsatt at dette kunne ikke stemme!
Det viste seg til å være det kuleste lokalet jeg har sett i hele mitt liv, ordentlig New York style! Det så ut inni som uten på, malingen prellet av på veggene, men i taket var det store gardiner som hang bortover og belysningen gjorde atmosfæren til noe som ikke kan forklares. Mitt inni var det en liten scene hvor det var satt rader med stoler framfor og der ble servert snacks og champagne. Jeg satt meg ned og ventet i spenning på at showet skulle begynne!


Der var folk ifra New Page og barnevernvakten tilstede for å fortelle litt om situasjonen for barn idag. Det var både lærerikt og givende å få delta på dette, og du satt igjen med en følelse om at dette var noe bra, Paola gjorde noe bra!
Så kom der plutselig lyden av regn i lokalet og modellen kom sigende på. De hadde bygget små podier som de kunne stille seg opp på rundt i lokalet slik at vi kunne selv gå rundt og studere dem. Blikket mitt flakset villt om meg og jeg hadde lyst på alt jeg så. Lange, korte, med mønster, uten mønster, det var noe av absolutt alt og jeg var solgt.
Jeg tittet bort på Eivind i 2 sec for å se om ha koste seg, og jeg kunne se panikken spredde seg i fjeset hannes da han så hvor blikket mitt flakset villt om seg!


Alt i alt var dette en fantastisk kveld og jeg gleder meg til å kunne følge Paola videre framover. Jeg ønsker deg lykke til videre, DU ER FANTASTISK!

(Designet er å finne på Vrimmel i Bergen og I Syvende Himmel i Stavanger)




mandag 1. november 2010

En forferdelig dag...



Jeg våknet som vanlig av at Jonah ropte etter oppmerksomhet, han var våken og klar for morro og lek, trodde jeg...

Idet jeg åpnet døren inn til rommet så jeg en fortvilet gutt med røde prikker over hele kroppen sin. I full panikk ringte jeg Eivind, han var på jobb, for å få ham til å snakke med legen mens jeg tok meg av Jonah.
Eivind ringte opp igjen etter å ha snakket med legevakten, siden fastlege kontoret ikke har åpen telefonlinje mer enn en viss tidssone. De mente det kunne være en allergisk reaksjon mot noe og sa at om han spiste og drakk godt og formen var fin, så skulle det ikke være noe i veien for å dra til barnehagen. Jonah både spiste og drakk godt for så å leke etter på, så jeg tenkte jo med godviljen at dette gikk bra.
Jeg leverte ham i barnehagen og forklarte at han hadde et utslett som de bare måtte følge litt med på og at vi hadde snakket med legen, men om det skulle være noe så måtte de ringe med en gang!

Jeg dro på jobb og timene gikk, så ringte telefonen. Det var barnehagen... De hadde sjekket litt opp på nettet og mente at dette kunne være røde hunder, så de ville vi skulle ta ham til legen fortest mulig! Vi ringte legen og hentet Jonah i barnehagen, de sa at symptomene til røde hunder var akkurat det Jonah hadde: øyebetennelse, rød fra halsen og ned og feberen kom ikke før 2 eller 3 dagen.

Så uvitende som jeg var trodde jeg ikke dette skulle være noe farlig, jeg trodde dette var noe alle skulle få en eller annen gang mens de var små... FEIL! Det er jo dette de blir vaksinert mot å ikke få! Klask i panna og tilbake til virkeligheten. Legen tok oss imot med en gang for så å sende oss videre til barneklinikken. Der ville de ta prøver og det er visstnok meldeplikt ved slike tilfeller også.
Jeg begynte å forstå nå at dette kanskje ikke bare var noe enkelt og begynte å bli nervøs. Jeg merket Jonah ble dårligere og dårligere i formen og hosten plaget han veldig.
Vel framme på barneklinikken ble vi sendt rett inn på et eget rom for ikke å kunne smitte de andre barna, javel tenkte jeg, dette var jo kjekt!

Etter litt venting kom det inn en sykepleier for så å føre oss inn på et annet undersøkelsesrom, why? Kunne ikke bare den bortskjemte legen komme rett inn her istedenfor at vi måtte kle på oss og drasse med oss alt 3 dører lengre ned i gangen? Uansett...

Legen kom inn og så på Jonah, dette var IKKE røde hunder sa hun. Jeg ble så lettet, kjente pusten kom tilbake og alt føltes nesten bra. Det viser seg til at lille Jonah har en kraftig virusinfeksjon som kroppen hannes har reagert sånn på. Så nå er det paracet, saltvann og masse kos de neste dagene for så å bli bra igjen!
Men dere skal ikke se bort ifra at jeg sitter her igjen om en uke for å komme med en ny sykehistorie. Barn i barnehagen det første året... det kan ikke legges skjul på, det suger!