Når jeg tenker tilbake på barndommen kan jeg ikke unngå å tenke på da bursdagene mine. Den deilige kriblingen og gleden som kom i magen min allerede en hel måned før selve dagen. Mamma laget alltid en nedtellings-kalender til meg en måned før så jeg hver eneste natt kunne lage et nytt kryss, en dag mindre, en dag nærmere.
Siste natten før hver eneste bursdag var jeg så glad og spent at det var vanskelig å sove, tankene svirret rundt i hodet mitt, hvilken kake kommer de med på sengen, våkner jeg før de kommer dette året og slik at jeg må late som jeg sover i hele 2 timer før det endelig skjer(det er så kjedelig) og ikke minst... hva får jeg i bursdagsgave?
Jeg glemmer aldri det ene året jeg ønsket meg en Pocahontas barbie dukke med en kjole som ville forandre farge alt etter hvilket vær det var ute. Jeg klarte ikke tanken på at jeg ikke skulle få den, det var alt jeg ønsket, det eneste jeg ville ha og om jeg ikke ville få den ville det føltes som om livet var over.
Min lillebror kom løpende inn på rommet mitt sammen med mamma og pappa. Det var kake og en presang, jeg husker jeg nesten ble dårlig jeg grugledet meg sånn, tenk om det ikke var Pocahontas. Men før jeg fikk åpnet presangen roper min bror ut "du er så heldig Ann-Mari, det er den dukken du har ønsket deg sånn". Vanligvis ville man blitt sint fordi han avslørte alt før jeg selv fikk åpne pakken, men denne gangen ble jeg ikke det. Jeg ble lettet, glad og livet føltes fullkomment, jeg hadde fått Pocahontas dukken min!
Å kunne føle sånn glede over en så enkel liten ting som en barbie dukke, den savner jeg for alt i verden. Nå har jeg blitt voksen selv, fått en sønn som jeg kjenner igjen blikket på hver eneste gang han ser noe som er pakket inn, men med meg selv er det hele forandret. Hver eneste bursdag og hver eneste jul er det alltid noe jeg ønsker meg, og jeg blir alltid hjertens glad over det jeg får, men den følelsen av at livet er fullkomment og alle problemer forsvinner, om så bare for en dag... den er vekke.
Forstå meg rett, du kjenner en sann glede av å få noe du har ønsket deg og du kjenner på den følelsen i mange minutter før... før du kommer på at kaken må serveres, du må fylle på kaffe, du glemte å betale den regningen som var forfalt og du skal på jobb igjen imorgen.
Sko!
Sko definerer meg, det definerer oss alle. Om det er noe jeg aller først legger merke til med et menneske, så er det ikke øynene, håret eller rumpen, nei det er skoene. De forteller meg alt om deg, om du gir blaffen, om du er glad om du er lei deg eller om du rett og slett bare valgte feil yrke.
Er jeg i kjelleren for en periode, sliten og lei, går jeg alltid til en skobutikk og nyter synet av nyhetene. Korte, høye, lave, skinn, syntet eller gummi, de er alle fantastiske og jeg glemmer alt rundt meg i det jeg prøver dem på. Jeg føler meg bra igjen, inntil jeg kommer på at husleien enda ikke er betalt og jeg må forlate dem alene igjen i butikken. Men jeg kommer tilbake, om bare for å se på dem en siste gang, jeg lover...
Idag kom jeg over en konkurranse på http://www.tlcnorge.no/40parsko. Du kan vinne 40 par med sko! Det er sjeldent jeg melder meg opp i en konkurranse, men når det er en mikrosjanse for at jeg, Ann-Mari Landmark, kan vinne 40 PAR MED SKO! Da kan jeg ikke unnlate å melde meg på. Tenk 40 par med sko, det er som å ha bursdag i 40 dager. Hver eneste dag jeg våkner er det et nytt par som venter på meg, et ubrukt par som bare er mitt, mine sko, og alle er forskjellige. Det tror jeg hadde gitt meg den samme følelsen som med Pocahontas dukken. Jeg kjenner meg allerede liten igjen og føler jeg må lage en avkryssningskalender med hver resterende dag igjen av konkurransen, en dag, et kryss, et steg nærmere!
Så kjære alle sammen, OM det ikke blir meg som er den heldige vinneren, så vet jeg at det er flere der ute som også ville gjort mye for å vinne en slik konkurranse. Nå har jeg gitt dere linken så det er bare å hive seg løs. Jeg håper en av oss vinner, vi er alle verdt 40 PAR MED SKO!
