En stakkars svenske

Idag var jeg og spiste sushi med 2 tidligere kolleger av meg. Jeg har fått helt kick på sushi for tiden, så dette er 2 gang på 1 uke jeg har vært og spist sushi.

Vi skulle egentlig gå på Red Sun, men de var stengt, så vi gikk opp på Sumo ved BT hjørnet isteden. Da vi kom inn på Sumo ble vi møtt av en sur svensk jente som så først på barnevognene, vi var to, og så på oss. Man kunne se at hennes første tanker da hun så oss var: Å nei der er de j***a barnevognene igjen.

Vi fikk beskjed om å bare sette oss et sted der det passet, det ville bli trangt men det fikk gå sa hun. Vi måtte selv vaske av bordet for hun kom seg ikke mellom barnevognene sa hun, hm god plass her!

Etter hvert som maten kom måtte vi selv be om alt tilbehør som det egentlig er en selvfølge at følger med som feks: bestikk og skåler til å helle soyasausen i. Vi måtte be henne om samme ting 3 ganger før hun skjønte at vi faktisk alle ville ha bestikk å spise med og den forbaska skålen til å dyppe sushi bitene i da hun plutselig sa: her nå får det være nok!

Jeg tror vi alle ble med det første satt litt ut av denne kommentaren før vi fikk tenkt oss litt om og kjente at vi egentlig ble ganske forbanna.

Jeg tenker, hva var det egentlig som gikk av denne jenta? Var hun lei seg eller bekymret for noe som skjedde i privatlivet hennes? Er det slutt med typen? Var du kanskje på byen i går og tok den ene ølen for mye da venninnen din sa nei, eller er du bare rett og slett helt service dust og totalt uvitende?

Det er jo alltid en grunn til hvorfor en gjør noe eller oppfører seg alt etter. Så jeg valgte å lage min egen historie om denne stakkarslige jenta fra Sverige som klarte å gå seg vill i Bergen by.

Det hele er egentlig ganske trist! Det begynte for sånn ca. 1 år siden, hun var en ganske flink elev på en av Sveriges beste vidergående skoler innen media og kommunikasjon.

Emma, jeg har bestemt at hun skal hete Emma, var ute en kveld med venninnene sine for å feire nok en bra innlevering da hun møtte Erik for første gang.

Erik var på studenttur med klassen ifra Bergen, og de var selv ute for å feire den kvelden. Man kan vel si at det var kjærlighet med første blikk og akkurat som på film så førte det ene til det andre.

Erik og Emma bestemte seg for å ikke gi hverandre opp tross alt avstanden, Erik kom ofte å besøkte henne og båndet mellom dem ble bare tettere og tettere.

Til slutt klarte ikke Erik avstanden lengre, han ga Emma et ultimatum: Flytt til Bergen eller vi gjør det slutt!

Emma stakkars var blitt blindet av kjærligheten, så hun pakket bagen og ga opp hele livet sitt i Sverige, samt karrière og venner for å kunne være med Erik.

Ting gikk bra, de bodde i kjelleren til Erik sine foreldre, han gikk på skole mens Emma måtte søke seg jobb. Det var slik hun havnet på Sumo.

De første ukene gikk alt fint, men så begynte Erik å merke at han savnet Emma. Han selv gikk jo på skolen mellom 8 og 4, mens da han kom hjem fra skolen begynte gjerne Emma på jobb. Så det var jo ikke så ofte dem fikk tid til hverandre. Erik ga Emma et nytt ultimatum: Si opp jobben din eller reis hjem til Sverige!

Så det er rett og slett der stakkars Emma er nå. Det er dette som er årsaken til hennes utrolig dårlige humør og uforskammede kommentarer mot gjestene sine. Jeg bare håper for Emma sin del at hun velger å reise hjem igjen til Sverige og ta opp igjen skolen og starte på nytt igjen. Ingen jente som må la en gutt behandle seg på den måten, ingen god kjæreste stiller ultimatum i et forhold uten å konversere med partneren sin om eventuelle løsninger først!

Emma, lykke til, jeg heier på deg.

Men ellers var maten kjempegod og resten av dagen tilbrakte vi på Ikea og Barnas hus. Er kjempe salg på ull til barn der, så mangler du ull i skuffen, må du løpe og kjøpe:)

Nå skal jeg legge meg i sengen som står mitt på stuegulvet, siden sofaen våres ble hentet av sine nye eiere idag. (Vi har solgt den siden vi skal flytte og ønsker å kjøpe ny)

Jeg gleder meg allerede til å stå opp imorgen og få oppleve masse nytt og spennende, hvem vet, kanskje jeg tar en tur opp til Emma imorgen og hører om hun har det bra...

Det Historiske museum

Da jeg var liten husker jeg min mamma tok meg med på museum en del. Det var noe av det kjekkeste jeg visste. Jeg kommer aldri til å glemme Zoologisk museum med den store hvalen som hang i taket og de mørke rommene omringet av afrikanske dyr. Det var i hvert fall slik jeg så det da jeg var liten. Alt var så stort og spennende, for ikke å snakke om nytt for meg. Men hvem hadde vel sett en hval før, eller en ørn? For ikke å snakke om de rare froskene som lå i glass med noe som kunne lignet på vann i?

Da jeg og Eivind var i ny forelsket perioden vår, bestemte vi oss for å gå på museum. Jeg tok ham med på Det Zoologiske museum for å bringe fram gode gamle minner. Det var så skuff..

Hele første etasjen gikk ut på trøtte steiner og ny moderne ting som jeg ikke kan huske å ha sett før, mens i 2 etg. hvor alle dyrene skulle stå på podier rundt i en sal så man kunne ta på dem og se på dem, var de skufflet sammen i små hauger bak glassvegger. Jeg måtte lete etter hvert enkelt dyr inni glassburet. Det var kaldt og upersonlig, slettens ikke like gøy som da jeg var liten. Man kunne til og med se at pelsen på de fleste dyrene hadde begynt å dette av! Så var det disse spennende froskene og hvalen min i 3 etg. da... Alt var plastikk og froskene hadde begynt å dette fra hverandre, det var så gale at i det ene glasset lå armen og fløt øverst i glasset.

Jeg gikk derfra den dagen med en følelse som ikke var så god. Alle de gode minnene og stundene var liksom forbi.

Rett bak Det Zoologiske museum inni parken ligger Det Historiske museum gjemt inni mellom trærne fra verden rundt. Der husker jeg at mamma tok meg med og jeg fikk tegne figurene som hang på veggen. Jeg fikk det ikke så bra til som mamma, så hun tegnet omrisset for meg, slik at jeg kunne fylle inn de små detaljene. Jeg husker spesielt en gang en eldre dame kom bort til meg og skrøt over at jeg var så veldig flink til å tegne, jeg takket selvfølgelig pent og sa ingenting om at det var min mor som hadde tegnet alt sammen.

Idag ville Eivind på museum, så jeg foreslo a vi gikk på Det Historiske museum og tok med mormoren til Jonah, mopsen som hun kaller seg selv så fint.

Hun stilte opp med kamera, kamera- stativ og ryggsekk, klar for en dag på museum med andre ord. Men til hennes store skuffelse fikk man ikke lov til å ta bilder på museumet med hverken stativ eller blits. Hun lurte på hva hun stod igjen med da, der hun stod vel oppstilt og rett innstilt klar for å ta bilder av barnebarnet sitt på museum. Jeg fant selvsagt et punkt på veggen og latet som om jeg ikke var til stede da denne diskusjonen pågikk med museums- vakten, og det hele endte med borteseier.

Men vi koste oss for det, vi fikk sett en mumie, Jonah datt ut av vognen for alle hadde stablet jakkene sine på vognen hans så tyngdekraften slo(jeg tok selvfølgelig imot ham:) til og jeg fant en datamaskin hvor jeg kunne sitte litt på facebook.

Etter museumsrunden vår gikk vi på Zupperia hvor vi skulle kose oss med sesamfried scampi og en burger til mannen.

Det er vel et av de hotteste stedene å gå om man er sulten og har barnevogn for tiden. For der er det plass!

Jeg kan vel ikke si noe om de ansatte heller, er et veldig enkelt system, du bestiller med kassen og tar det du vil med deg til bordet og kansje, om du er heldig, de kommer og rydder av bordet for deg.

Men det er spesielt en irriterende mann som jobber der, han ser ut som en blanding mellom Steve (han med helium stemme) og en kineser som er oppvokst på landet og med et blink havnet i Oxford street mitt i julerushet. Med andre ord en skikkelig tulling. Han har ingen yrkes stolthet og har ingen anelse om hva han driver på med. Ikke kan vi få en mugge med vann til bordet, noe vi får av alle andre enn ham, ikke får vi brød til maten, noe vi også får av alle andre enn ham, og ikke hadde han tid til å varme opp glasset med barnemat til Jonah for det var så mye å gjøre på kjøkkenet, det var 4 fulle bord i restauranten!

Idag tok han også kaken med at da han kom med maten, litt her og litt der, så datt agurken fra salaten min bak meg, og isteden for å ta den opp så bare så han rart på Eivind og gikk sin vei. Jeg fikk ikke dette med meg før etter på, fjompenisse.no.

Men vi gikk derifra gode og mette, men bestemt på at vi ikke gikk der igjen så lenge han var på jobb, det ble bare et irritasjonsmoment.

På veien hjem måtte vi ta enda litt mer bilder og tulle oss. Det er jo så gøy å ta bilder som man kan ha i minneboken.

Min mor ville opp på en av steinene som står ved tinghuset og ta noen bilder. Det var jo ikke bare bare å komme seg opp på dem viste det seg. Så jeg og Eivind stilte oss opp og måtte le litt av dette, det var da en eldre dame gikk forbi og følte hun måtte hjelpe mamma, så hun gikk bort og gav henne en hjelpenes hånd, til slutt fikk hun det til.

En fin avslutning på en fin dag, gleder meg slik til Jonah blir litt større og kan få oppleve selv å løpe rundt på museumene og bli like begeistret som jeg ble da jeg var liten. Han er jo allerede der hvor han blir fasinert av ting, men han er mer interessert i å smake på alt og rive litt i det for øyeblikket. Må som mor ærlig si at jeg ikke er det største fan av at han skal spise på et ullteppe fra vikingtiden, gudene vet hvor mange bakterier det er på det pleddet!

Men ja jeg gleder meg til lyden av små føtter som løper rundt og lurer på hva alt er, mens jeg løper etter med hjertet i halsen for at noe skal knuses.

Det blir en spennende tid og jeg gleder meg...

Den nye sex in the city

Grey`s Anatomy...

Om ikke bedre så er denne serien like god som sex in the city(min bibel).

Eneste forskjellen sånn som jeg ser det er at byen er byttet ut med sykehuset og moten med drama. Nesten like spennende:)

Det er jo bare en hel gjeng med turnusleger som har seg med hverandre mens de prøver å redde liv og komme seg gjennom sin egen egoisme.

Izzy Stevens, den sytete, helskrudde legen som har til tendens å legge nesen sin inn i alle andre sine problemer. Noe som førte til at hun stjal en mann sitt hjerte for å redde sin, vi traff hverandre nettopp du er min pasient, forlovedes liv, noe som ikke gikk så bra! Han døde...

Dr. Sloan, den mannlige versjonen av Samantha Jones. Han ser på seg selv som guds gave til kvinnene og kirurgien. Faktisk så så han på seg selv som så stor at han hadde seg med bestevennen, Dr. Shepard, sin kone, som også er lege. Noe som heller ikke gikk så bra siden Derek dro fra den tidligere jobben sin til SGH, hvor han møtte Merdith Grey. En vandrende katastrofe som overhodet ikke hadde kontroll på det følelsesmessige i livet sitt. Om Derek ville A ville hun Å. Det var da Derek sin eks kone bestemte seg for å prøve å få ham tilbake, men Sloan kom også etter for å prøve å få Dereks eks kone tilbake. En skikkelig røre spør du meg.

Men la oss for all del ikke glemme å nevne min personlige favoritt, Dr Yang. En person uten medfølelse for andre rundt seg. Jo nærmere pasienten er døden jo bedre for henne, assistentlegene sine kaller hun for 1,2 og 3. Hun gidder ikke lære seg navene deres og bli vennen hennes, for i hennes øyne er de bare en gjeng inkompetente tullinger som ikke har noe der å gjøre.

Dette er noe hennes overleger ser, og de prøver å jekke henne ned stadig vekk, og innimellom, av og til ser man et lite glimt av følelser i henne. Men der er veldig sjeldent og går fort over.

Jeg kan fortelle masse mer, men det akter jeg ikke å gjøre. Om du ikke allerede følger med på serien så anbefaler jeg deg å ta en titt. Jeg fikk sesong 5 i går av min kjære og er allerede i full gang med å stirre meg ihjel. Men måtte ta meg 5 min og dele morsomhetene her på bloggen min:)

Shape up!

Mandag som var dro jeg og min søster på sats shape up time. Utrolig deilig time, man kjenner det virkelig godt i hele kroppen at man faktisk har vært og trent. Så overivrige meg gikk rett i skranken på vei hjem og booket meg til en sats dance time dagen etter.

Tirsdagen kom og jeg skulle til å reise meg opp fra sengen for så å kle på meg treningstøyet klar for innsats, eller ikke... Det var så vidt jeg kom meg opp av sengen. Jeg hadde vondt på steder jeg ikke visste man kunne ha vondt en gang. Snakk om tidenes gangsperr i kroppen.

Men trene skulle jeg uansett hva, en kan ikke melde seg på en time og ikke møte opp, det hadde blitt for flaut tenkte jeg. Så jeg krøp opp til bilen i håp om at kroppen skulle mykne litt opp, det gjorde den ikke. Så jeg gikk videre til reserveplanen min om at kroppen skulle mykne opp litt under oppvarmingen. Den ideen var det min far som satt meg på. Jeg kom til å huske en gang jeg hadde sinnsykt med gangsperr og orket ingenting, da sa han til meg: pøh, det eneste som hjelper er å få kroppen i bevegelse.

Han dukker stadig opp i hodet mitt, som en sersjant med sine sterke krav og enkle meninger. Der finnes ingen andre løsninger, man bør gjøre som han sier, så går det deg best!

Timen begynte og jeg prøvde å henge med. Dette var aller første gang jeg var med på en sats dance time, så jeg var veldig spent på hva dette egentlig var for noe. Min kjære søster var også med idag for å teste dette ut, og det skal være sagt at hun er i mye bedre form enn meg!

Jeg har ingen planer om å legge ut bilde av oss i action, men jeg vil veldig gjerne prøve å forklare hvordan vi så ut der inne:

Vi stilte oss helt bakerst idag for å få litt oversikt. Begge er like høy, hun er en str. S og jeg en str. L. Selv om vi stod med 5 m. mellomrom klarte vi å snurre i hverandre stadig vekk. Jeg var helt ødelagt i kroppen så jeg ga ikke 100% idag, litt slappe bevegelser og da vi skulle ned i knebøy kom jeg meg aldri opp igjen.

Min søster var sprut rød i fjeset med et blikk som lignet en jaget rev ute på tur med et dusin hunder etter seg. Det var så jeg måtte le litt innimellom, men vi ble vel begge enig om at vi ikke skulle på en dance time til. Det var i grunnen en veldig kjedelig time for oss.

Så her sitter jeg på en Onsdag absolutt helt ødelagt. Vondt ble verre og jeg tror ikke jeg skal trene på et par dager. Den største utfordringen min idag blir å kunne løfte Jonah rundt! Det føles som om brystkassen skal dette av hver gang jeg bøyer meg ned for å løfte ham opp. Men det gjør ikke ham noe, hver gang jeg bøyer meg ned må jeg lage noen voldsomme grimaser for å holde ut, dette synes selvfølgelig Jonah er det vittigste han har sett noen gang, så han ler godt av meg.

Jeg satser på ny innsats til fredagen seinest. Kunne egentlig tenkt meg å gå og bade med Jonah, men det er fysisk umulig å gå alene med ham i garderoben etterpå. Alt er greit når han får plaske i bassenget, det er idet du tar ham opp fra bassenget hysteriet begynner! En ting er å spyle ham i dusjen, men så var det meg da. Ingen steder å sette ham fra meg, og om jeg gjør et forsøk på å legge ham ned så er det hysteri til de tusen. Nei for han skal opp og av gårde ut i bassenget igjen og jeg er den største dusten på jord som tok ham opp av bassenget.

Jeg går som regel tidlig om morningen for å trene, da er det som oftest kun pensjonister til stede og jeg kan slå meg litt løs. Mange tror at de eldre elsker små barn, men det er kun fasade skal jeg si deg. Om blikk kunne drept da jeg stod i garderoben med lille Jonah hadde jeg vært død for lengst. De så å si fnyste av meg og marsjerte med nesen så høyt til værs at det var like før de krasjet i døren. Hadde det vært meg som stod i garderoben og noen trengte hjelp hadde jeg tilbudt dem hjelp isteden for å bare sende illsinte blikk. Hmpf, og de sier ungdommer til dags? apropos det..

Forrige uke var jeg og min samboer og trente. Vi bestemte oss for å stoppe på Meny på nestun for å kjøpe en salat. Der stod det noen lekre biler stilt opp på pareringsplassen( Lexus, mercedes osv..) Innimellom bilene stod pensjonistforeningen og skrøt over bilene sine, den ene var nyere enn den andre eller renere enn den andre! Da måtte jeg virkelig holde på latteren. Hva er forskjellen på å ha biltreff hvor man viser fram en skikkelig bra motor på en skikkelig stygg bil mot et biltreff hvor utseende har alt å si?

Nei nå skal jeg og Jonah ta en velfortjent powernap på sofaen etter timer med Drømmehagen på nett- tv. Utrolig bra serie for bebiser må jeg si. Jonah oppriktig elsket det, så det er virkelig å anbefale for andre småbarnsforeldre der ute :)

80- Tallet siger inn..

Min smarte smarte kjæreste foreslo at jeg skulle skrive om mote på 60-tallet av alle ting.

Jeg tok utfordringen, men la det om til 80- tallet isteden. Dette er fordi det var på 80- tallet jeg ble født og i år er vårens nyheter og mote preget av 80- talls stilen, velkommen tilbake.

Så hva beskriver 80- tallet?

Hockeyhår, skinnslips, seilersko og pastellfarger er vel enkle stikkord å begynne med. På 80- tallet var man veldig opptatt av å kunne uttrykke seg både romantisk og på det teatralske vis.

Jeg har selvfølgelig gjort litt research på nettet for å kunne skrive denne bloggen idag, og jeg kom over en ganske interessant uttalelse i en artikkel NRK hadde lagt ut i 2003. Og jeg siterer:

Hullete dongeribukser, Ball-genser og filler i kreppet hår eller eksklusiv paljettkjole og digre sløyfer i taft og tyll festa både her og der.... Moten på 80-tallet har noe for enhver smak (-eller for enhver dårlig smak, som vi liker å si i ettertid).

Og dette er det bare 7 år siden ble skrevet, mens idag står det side opp og side ned i alle motemagasin at 80- tallet ruler den kommende våren. Hmm NRK, er vi så trangsynte at man ikke er åpne for litt variasjon og 80-talls stil? Jeg tør nesten vedde på at reporteren som skrev denne artikkelen selv løp rundt på 80- tallet med hockeysveis/palmetopp og pastellfargete klær, og den dag idag, sakte men sikkert detter tilbake til den gode 80- talls stil.

Det er ikke akkurat som det går en knapp på en dag du våkner og tenker: oi, idag må jeg bytte ut klesskapet med 70- talls moten inn i 80- talls moten. Nei den kommer snikende inn på deg sakte men sikkert!

Jeg ser på det sånn at det er med klær som med musikk, ting går igjen.

Det er akkurat som de fleste musikere går tom for ideer, så de velger å lage helskrudde remixer isteden. Sånn er det med klær og, man går tom for ideer så man velger å ta tilbake det som har vært, men med litt oppgraderinger her og der. Det er nok ikke mangen årene til alle løper rundt i gaten med hver sin barokk- kjole og pudderparykken på snei.

Det er noen som forklarer overgangen fra 70- tallet til 80- tallet som at man gikk fra enkle billige løsninger i klesveien til å ville vise seg mer fram og med mer bruk av stoffer. Man skulle vise man var rik og en var pompøse. Mannfolkene følte seg ikke feminine av den grunn at de kledde seg i lyse pastellfargete klær, som man ser det kommer mer og mer av i butikkene nå.

På 80- tallet var det mange kvinnfolk som så på Madonna som et stort moteikon. Man hadde på seg korte skjørt og generelt mye bling og dull på toppene, noe Madonna stod sterkt for! En av de store kjennetegnene til Madonna var det enormt krøllete håret med sløyfe i som mangfoldige kvinner bestemte seg for å etterligne.

80-talls stilen inkluderte også mye tilbehør, Madonna selv brukte store øredobber, smykker og perler ofte med religiøse symboler.

Til avslutning vil jeg nevne den beryktede hochey sveisen, det går ikke an å snakke om 80- tallet uten å komme inn på den. Forholdet mellom lengden på håret bak, og lengden oppå hodet skulle være 3 til 1.

Det sies den beryktede sveisen har sin historie fra 1800- tallet da Islandske fiskere hadde langt hår i nakken for å beskytte seg mot kulden.

Men hvem vet? For ikke mange dagene siden traff jeg på en artig kar i treningstudio. Han så riktignok ut som om han aldri kom seg ut av 80- tallet, eller kanskje han er en ekte moteslave!

Jeg gleder meg til å se hvordan de pastellfargede klærne, drevne seilskoene og den deilige hockey- sveisen kommer til å spre seg blant det norske folk til våren og forbi. Men en ting er sikkert, jeg og Sebagoene mine er klar!