Det Historiske museum

Da jeg var liten husker jeg min mamma tok meg med på museum en del. Det var noe av det kjekkeste jeg visste. Jeg kommer aldri til å glemme Zoologisk museum med den store hvalen som hang i taket og de mørke rommene omringet av afrikanske dyr. Det var i hvert fall slik jeg så det da jeg var liten. Alt var så stort og spennende, for ikke å snakke om nytt for meg. Men hvem hadde vel sett en hval før, eller en ørn? For ikke å snakke om de rare froskene som lå i glass med noe som kunne lignet på vann i?

Da jeg og Eivind var i ny forelsket perioden vår, bestemte vi oss for å gå på museum. Jeg tok ham med på Det Zoologiske museum for å bringe fram gode gamle minner. Det var så skuff..

Hele første etasjen gikk ut på trøtte steiner og ny moderne ting som jeg ikke kan huske å ha sett før, mens i 2 etg. hvor alle dyrene skulle stå på podier rundt i en sal så man kunne ta på dem og se på dem, var de skufflet sammen i små hauger bak glassvegger. Jeg måtte lete etter hvert enkelt dyr inni glassburet. Det var kaldt og upersonlig, slettens ikke like gøy som da jeg var liten. Man kunne til og med se at pelsen på de fleste dyrene hadde begynt å dette av! Så var det disse spennende froskene og hvalen min i 3 etg. da... Alt var plastikk og froskene hadde begynt å dette fra hverandre, det var så gale at i det ene glasset lå armen og fløt øverst i glasset.

Jeg gikk derfra den dagen med en følelse som ikke var så god. Alle de gode minnene og stundene var liksom forbi.

Rett bak Det Zoologiske museum inni parken ligger Det Historiske museum gjemt inni mellom trærne fra verden rundt. Der husker jeg at mamma tok meg med og jeg fikk tegne figurene som hang på veggen. Jeg fikk det ikke så bra til som mamma, så hun tegnet omrisset for meg, slik at jeg kunne fylle inn de små detaljene. Jeg husker spesielt en gang en eldre dame kom bort til meg og skrøt over at jeg var så veldig flink til å tegne, jeg takket selvfølgelig pent og sa ingenting om at det var min mor som hadde tegnet alt sammen.

Idag ville Eivind på museum, så jeg foreslo a vi gikk på Det Historiske museum og tok med mormoren til Jonah, mopsen som hun kaller seg selv så fint.

Hun stilte opp med kamera, kamera- stativ og ryggsekk, klar for en dag på museum med andre ord. Men til hennes store skuffelse fikk man ikke lov til å ta bilder på museumet med hverken stativ eller blits. Hun lurte på hva hun stod igjen med da, der hun stod vel oppstilt og rett innstilt klar for å ta bilder av barnebarnet sitt på museum. Jeg fant selvsagt et punkt på veggen og latet som om jeg ikke var til stede da denne diskusjonen pågikk med museums- vakten, og det hele endte med borteseier.

Men vi koste oss for det, vi fikk sett en mumie, Jonah datt ut av vognen for alle hadde stablet jakkene sine på vognen hans så tyngdekraften slo(jeg tok selvfølgelig imot ham:) til og jeg fant en datamaskin hvor jeg kunne sitte litt på facebook.

Etter museumsrunden vår gikk vi på Zupperia hvor vi skulle kose oss med sesamfried scampi og en burger til mannen.

Det er vel et av de hotteste stedene å gå om man er sulten og har barnevogn for tiden. For der er det plass!

Jeg kan vel ikke si noe om de ansatte heller, er et veldig enkelt system, du bestiller med kassen og tar det du vil med deg til bordet og kansje, om du er heldig, de kommer og rydder av bordet for deg.

Men det er spesielt en irriterende mann som jobber der, han ser ut som en blanding mellom Steve (han med helium stemme) og en kineser som er oppvokst på landet og med et blink havnet i Oxford street mitt i julerushet. Med andre ord en skikkelig tulling. Han har ingen yrkes stolthet og har ingen anelse om hva han driver på med. Ikke kan vi få en mugge med vann til bordet, noe vi får av alle andre enn ham, ikke får vi brød til maten, noe vi også får av alle andre enn ham, og ikke hadde han tid til å varme opp glasset med barnemat til Jonah for det var så mye å gjøre på kjøkkenet, det var 4 fulle bord i restauranten!

Idag tok han også kaken med at da han kom med maten, litt her og litt der, så datt agurken fra salaten min bak meg, og isteden for å ta den opp så bare så han rart på Eivind og gikk sin vei. Jeg fikk ikke dette med meg før etter på, fjompenisse.no.

Men vi gikk derifra gode og mette, men bestemt på at vi ikke gikk der igjen så lenge han var på jobb, det ble bare et irritasjonsmoment.

På veien hjem måtte vi ta enda litt mer bilder og tulle oss. Det er jo så gøy å ta bilder som man kan ha i minneboken.

Min mor ville opp på en av steinene som står ved tinghuset og ta noen bilder. Det var jo ikke bare bare å komme seg opp på dem viste det seg. Så jeg og Eivind stilte oss opp og måtte le litt av dette, det var da en eldre dame gikk forbi og følte hun måtte hjelpe mamma, så hun gikk bort og gav henne en hjelpenes hånd, til slutt fikk hun det til.

En fin avslutning på en fin dag, gleder meg slik til Jonah blir litt større og kan få oppleve selv å løpe rundt på museumene og bli like begeistret som jeg ble da jeg var liten. Han er jo allerede der hvor han blir fasinert av ting, men han er mer interessert i å smake på alt og rive litt i det for øyeblikket. Må som mor ærlig si at jeg ikke er det største fan av at han skal spise på et ullteppe fra vikingtiden, gudene vet hvor mange bakterier det er på det pleddet!

Men ja jeg gleder meg til lyden av små føtter som løper rundt og lurer på hva alt er, mens jeg løper etter med hjertet i halsen for at noe skal knuses.

Det blir en spennende tid og jeg gleder meg...