Nei jeg bare tuller, jeg har faktisk finnet det fram til ham for aller første gang siden vi traff hverandre. Så nå skal jeg vaske det for ham slik at det er klart for sommeren. Han har pratet mye om hvor mye han har drevet på med fisking og hvor glad han er i det. Så jeg tenker det er på tide at han får vist meg dette. For ikke å snakke om at han nå har en sønn som han etter hvert med årene må imponere litt, jeg gleder meg til å få se ham i action!
Jeg har jo levd et liv i luksus fram til nå begynner jeg å forstå. Om morningen når Jonah har våknet har jeg pleid å legge ham ved siden av meg og gitt ham noen leker, for så å sove videre noen timer. Når vi har stått opp har jeg pleid å legge ham på den fantastiske blå lekematten vi har. Der har han lekt så fint og øvd seg på å snurre rundt og skubbe seg fram og over. Nå om morningen om jeg hadde finnet på å lagt ham ved siden av meg og sovnet, hadde han helt fint klart å krype ut av sengen helt av seg selv. Og denne fantastiske lekematten trenger sårt noen grinder som jeg kan slå opp rundt den. For Jonah klarer riktignok kanskje ikke å krype ordentlig enda, men han har forstått at han kan rulle seg fram til det meste. Så om jeg forlater ham i 5 sekunder så klarer han å komme seg ifra ene enden av rommet til det andre. Konklusjon: my days are over! Mine deilige høneblunder og den lille ekstra tiden jeg har hatt i sengen om morningen, er nå over!
Det er så rart å se hvor ting skjer fort. Senest i forgårs var jeg med en venninne og hennes lille baby på bare 7 uker. Jeg hadde helt ærlig allerede glemt hvordan det var å ha en så liten baby rundt seg. Det var ikke før i forgårs jeg husket hvordan det var, det å måtte holde på hodet, ingen faste rutiner, alt er på babyens primisser og for ikke å snakke om hvor små og skrale de er. Men jeg savner det..
Jeg tenker at hvis jeg har klart å glemme bare de tingene der på så liten tid, hvor er vi da om ett halvt år til? Jeg hører folk sier at en må ta vare på øyeblikkene. Det er vel ikke før nå jeg ordentlig har forstått det. Jeg føler det nesten som om at jeg har gått glipp av min sønn sin egen oppvekst på bare 7 mnd. Hvor gikk skillen mellom liten baby som ligger i armene dine og prøver å få med seg hva som befinner rundt seg? Enn en som skal rulle rundt og ta på absolutt alt og smake på absolutt alt. Om du prøver å stoppe dem blir det blånekt på alt og de skal helt klart og tydelig demonstrere at du er den store stygge ulven. Så til slutt bare gir du deg og lar dem spise vider på den nye kjolen din som du betalte en hundrelapp for mye for...
Men igjen så gjør det ikke så mye, alt er liksom greit nå som de er så små. Jeg bare gruer meg til han blir større og gjerne begynner å irettesette meg. Jeg ser det for meg en dag jeg sitter og kanskje ikke har det så bra og han tasser bort, legger hånden på skulderen og sier : mamma skjerp deg og forresten kan du vaske klærne mine, kanskje rydde rommet mitt også?! Å som jeg gleder meg til det. Selvfølgelig helt uaktuelt, men jeg ser fram til de helt unødvendige diskusjonene vi skal ha sammen for så å gi hverandre en klem og si vi er glad i hverandre.
Men når jeg tenker meg om så satt jeg jo bare for 6 mnd. siden og tenkte akkurat det samme. Eneste forskjellen er at da gledet jeg meg til denne tiden, hvor han skulle krabbe rundt, spise grøt og begynne å prate. Så om 6 mnd. sitter jeg nok her igjen og tenker tilbake og bare ønsker vi kunne gått tilbake i tid.
Jeg tror nok at den eneste løsningen er å kjøpe et video kamera på mandag! Ta vare på øyeblikkene, det er viktig...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar