tirsdag 15. mai 2012

Å bli voksen



Plutselig var jeg blitt alene mamma. Huset er solgt, bilen er solgt og jeg og lille Jonah har funnet oss et koselig lite krypinn i Sandviken. Jonah har byttet barnehage og tilbringer nå sine dager på fløyen ilag med masse andre kjekke barn. Det er en sånn glede å få delta i livet til Jonah, se hvordan han utvikler seg, begynner å få egne bestemte meninger om hvordan ting skal gjøres. Antrekk han selv skal bestemme før vi løper ut døren for å rekke bussen til barnehagen som shorts, tøysko og regnjakke en kald vinterdag i Februar er med på å gjøre livet mitt fullt av latter, stress(siden vi overhodet ikke kommer til å rekke bussen nå) og gøye øyeblikk/minner som jeg kommer til å ta vare på resten av livet og fortelle ham om den dagen han kommer hjem til meg, slenger seg på sofaen og puster tungt ut mens han klager over hvor hardt det er å være far til sine barn. Da trakter jeg en kopp kaffe til han, setter meg ned ved siden av ham, legger hånden rundt ham og sier: men kjære vennen min, du var helt lik selv, en liten ramp, men allikevel min skatt.



Jeg tok for noen uker siden og printet ut bilder for å legge i fotoalbumet. Jeg tenkte, det er viktig å ta vare på minnene, ikke bare la dem ligge bortgjemt i en fil på datamaskinen som egentlig når som helst kan slette alt innhold når det vil. Jeg vil kunne ta fram bildebøkene den dagen han kommer hjem med en kjæreste og vise fram mens han sitter på sofaen flau og sier: mamma gi deg, ikke vis fram det der, aaaa herregud mamma! Mens egentlig så nyter han det stolt inni seg, men vil ikke innrømme det.




 Det som var, da jeg satt med bildene tok jeg meg selv i å tenke: herregud Ann-Mari, du er blitt voksen. Nå er det du som løper febrilsk rundt med kamera for å ta vare på alle øyeblikk og planlegger en framtid for ditt barn. Mamma er ikke mamma lengre, hun er blitt momo, det er slik Jonah kjenner henne. Pappa er blitt moffa og jeg, jeg er blitt mamma. Det er jeg som er tryggheten hannes, om han detter og slår seg, er sulten, gjør noe gale eller rett og slett bare ikke får sove, så er det meg han vil ha, meg han vil støtte seg til, meg han vil ha trøst av.






Det var meg det, det var meg som lente meg til mamma og pappa hver gang jeg trengte hjelp eller hva det skulle være. Nå er ansvaret ført videre til meg. Mamma og pappa kommer alltid til å være der for meg, men jeg er blitt voksen, flyttet ut. Faller jeg og slår meg er det ikke akkurat som jeg tar opp telefonen, ringer mamma og pappa for å få trøst, nei da må jeg rett og slett bare reise meg igjen, synge en salme og fortsette med det jeg gjorde.



Det hele skjedde bare så fort, jeg fikk ikke med meg overgangen. Det skjedde vel egentlig bare veldig naturlig, man har jo ikke noe valg. Man kan ikke planlegge og vite om alt i framtiden, men det er en ting man vet og det er at man skal til slutt kunne klare seg selv, bli voksen.

Kjære mamma, pappa og Jonah: Jeg elsker dere!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar