The new sex in the city?

Er det en serie alle har hørt om, så er det Sex in the city. Jeg overhører ofte samtaler mellom venninner, ofte ute, om hvordan de sammeligner seg i rollene som Samantha, Charlotte, Carrie og Miranda. Jeg har selv sittet med venninner hvor vi har sammenlignet oss mot dem. Idet jeg skriver denne bloggen sitter jeg faktisk og ser på filmen, sex in the city 2, og tenker: er det mulig? Er det mulig at en gruppe med 4 så forskjellige jenter kan holde sammen så tett som de gjør, og på tross av sine hindringer alltid finner sammen igjen? At selv om man kan såre hverandre på det verste, for det er sånn at det er kun dem man har seg nær som virkelig kan såre en, så klarer man å tilgi hverandre for så å fortsette vennskapet der det slapp?

Det er riktig nok kun en serie, tv og manus. Men det er jo dette som får spørsmålet opp i hodet mitt, er det mulig?

Jeg ser på meg selv og hvordan jeg har det med mine venninner, har hatt det med tidligere venninner. Hvorfor er ikke vi venninner lengre? Hva var det som gjorde at vi skled ifra hverandre eller ikke tilga hverandre for hva det enn var som skjedde?

Selvfølgelig er det sånn at etterhvert som man vokser så er det lett å skli fra hverandre. Man bruker de første 13 leve-årene på å finne ut av hva vi vil bli/gjøre med livet. Det er på den veien du, som oftest, er rundt de samme menneske fra området der du bor. Så hender det ofte at man flytter eller velger seg inn på forskjellige skoler etter hvilken forskjellige linje man vil gå på. Veiene deles og det er ikke alle som klarer å holde kontakten. Man får forskjellige prioriteringer og en helt annen timeplan.

Jeg selv har så å si ikke kontakt med en eneste en ifra barneskolen eller ungdoms-skolen. Vel det er en jente, Lilly... Man kan vel si at hun og jeg har vært sammen gjennom himmel og helvete. Vi hadde en periode på over 2 år hvor vi ikke snakket sammen fordi jeg var en førsteklasses idiot! Men tross dette så klarte vi å finne sammen igjen. Og med sine ups and downs, så er vi den dag idag fortsatt venner og har god kontakt selv om hun har flyttet ifra Bergen.

Hun er vel med hånden på hjertet den eneste som virkelig har holdt ut med meg og fortsatt holder ut... Jeg har som alle, mine spesielle sider og sære krav, og jeg kan også gå for langt. En veldig negativ ting med meg er vel at jeg har vanskelig for å gi slipp på ting som sårer meg, og isteden for å snakke om det så bærer jeg på det inni meg til det kommer til det bristepunktet hvor det bare sier stopp! Det er alltid lett å se tilbake og tenke: Faen det der kunne jeg ha gjort annerledes, men jeg regner vel egentlig med at jeg ikke er den eneste som sitter med den følelsen av og til ?!

Vel nå skal ikke jeg komme med en lang avhandling om hele livet mitt og alt det innebærer... Poenget er vel at med årene som går så er det ofte utbyttninger i vennekretsen, for alle... Men jeg sitter fortsatt igjen med spørsmålet:

Er det mulig å være en samlet gjeng som deler alt med hverandre og er der for hverandre tross alt gjennom godt og vondt for alltid?

Nattinatt...