En forferdelig dag...

Jeg våknet som vanlig av at Jonah ropte etter oppmerksomhet, han var våken og klar for morro og lek, trodde jeg...

Idet jeg åpnet døren inn til rommet så jeg en fortvilet gutt med røde prikker over hele kroppen sin. I full panikk ringte jeg Eivind, han var på jobb, for å få ham til å snakke med legen mens jeg tok meg av Jonah.

Eivind ringte opp igjen etter å ha snakket med legevakten, siden fastlege kontoret ikke har åpen telefonlinje mer enn en viss tidssone. De mente det kunne være en allergisk reaksjon mot noe og sa at om han spiste og drakk godt og formen var fin, så skulle det ikke være noe i veien for å dra til barnehagen. Jonah både spiste og drakk godt for så å leke etter på, så jeg tenkte jo med godviljen at dette gikk bra.

Jeg leverte ham i barnehagen og forklarte at han hadde et utslett som de bare måtte følge litt med på og at vi hadde snakket med legen, men om det skulle være noe så måtte de ringe med en gang!

Jeg dro på jobb og timene gikk, så ringte telefonen. Det var barnehagen... De hadde sjekket litt opp på nettet og mente at dette kunne være røde hunder, så de ville vi skulle ta ham til legen fortest mulig! Vi ringte legen og hentet Jonah i barnehagen, de sa at symptomene til røde hunder var akkurat det Jonah hadde: øyebetennelse, rød fra halsen og ned og feberen kom ikke før 2 eller 3 dagen.

Så uvitende som jeg var trodde jeg ikke dette skulle være noe farlig, jeg trodde dette var noe alle skulle få en eller annen gang mens de var små... FEIL! Det er jo dette de blir vaksinert mot å ikke få! Klask i panna og tilbake til virkeligheten. Legen tok oss imot med en gang for så å sende oss videre til barneklinikken. Der ville de ta prøver og det er visstnok meldeplikt ved slike tilfeller også.

Jeg begynte å forstå nå at dette kanskje ikke bare var noe enkelt og begynte å bli nervøs. Jeg merket Jonah ble dårligere og dårligere i formen og hosten plaget han veldig.

Vel framme på barneklinikken ble vi sendt rett inn på et eget rom for ikke å kunne smitte de andre barna, javel tenkte jeg, dette var jo kjekt!

Etter litt venting kom det inn en sykepleier for så å føre oss inn på et annet undersøkelsesrom, why? Kunne ikke bare den bortskjemte legen komme rett inn her istedenfor at vi måtte kle på oss og drasse med oss alt 3 dører lengre ned i gangen? Uansett...

Legen kom inn og så på Jonah, dette var IKKE røde hunder sa hun. Jeg ble så lettet, kjente pusten kom tilbake og alt føltes nesten bra. Det viser seg til at lille Jonah har en kraftig virusinfeksjon som kroppen hannes har reagert sånn på. Så nå er det paracet, saltvann og masse kos de neste dagene for så å bli bra igjen!

Men dere skal ikke se bort ifra at jeg sitter her igjen om en uke for å komme med en ny sykehistorie. Barn i barnehagen det første året... det kan ikke legges skjul på, det suger!

The new sex in the city?

Er det en serie alle har hørt om, så er det Sex in the city. Jeg overhører ofte samtaler mellom venninner, ofte ute, om hvordan de sammeligner seg i rollene som Samantha, Charlotte, Carrie og Miranda. Jeg har selv sittet med venninner hvor vi har sammenlignet oss mot dem. Idet jeg skriver denne bloggen sitter jeg faktisk og ser på filmen, sex in the city 2, og tenker: er det mulig? Er det mulig at en gruppe med 4 så forskjellige jenter kan holde sammen så tett som de gjør, og på tross av sine hindringer alltid finner sammen igjen? At selv om man kan såre hverandre på det verste, for det er sånn at det er kun dem man har seg nær som virkelig kan såre en, så klarer man å tilgi hverandre for så å fortsette vennskapet der det slapp?

Det er riktig nok kun en serie, tv og manus. Men det er jo dette som får spørsmålet opp i hodet mitt, er det mulig?

Jeg ser på meg selv og hvordan jeg har det med mine venninner, har hatt det med tidligere venninner. Hvorfor er ikke vi venninner lengre? Hva var det som gjorde at vi skled ifra hverandre eller ikke tilga hverandre for hva det enn var som skjedde?

Selvfølgelig er det sånn at etterhvert som man vokser så er det lett å skli fra hverandre. Man bruker de første 13 leve-årene på å finne ut av hva vi vil bli/gjøre med livet. Det er på den veien du, som oftest, er rundt de samme menneske fra området der du bor. Så hender det ofte at man flytter eller velger seg inn på forskjellige skoler etter hvilken forskjellige linje man vil gå på. Veiene deles og det er ikke alle som klarer å holde kontakten. Man får forskjellige prioriteringer og en helt annen timeplan.

Jeg selv har så å si ikke kontakt med en eneste en ifra barneskolen eller ungdoms-skolen. Vel det er en jente, Lilly... Man kan vel si at hun og jeg har vært sammen gjennom himmel og helvete. Vi hadde en periode på over 2 år hvor vi ikke snakket sammen fordi jeg var en førsteklasses idiot! Men tross dette så klarte vi å finne sammen igjen. Og med sine ups and downs, så er vi den dag idag fortsatt venner og har god kontakt selv om hun har flyttet ifra Bergen.

Hun er vel med hånden på hjertet den eneste som virkelig har holdt ut med meg og fortsatt holder ut... Jeg har som alle, mine spesielle sider og sære krav, og jeg kan også gå for langt. En veldig negativ ting med meg er vel at jeg har vanskelig for å gi slipp på ting som sårer meg, og isteden for å snakke om det så bærer jeg på det inni meg til det kommer til det bristepunktet hvor det bare sier stopp! Det er alltid lett å se tilbake og tenke: Faen det der kunne jeg ha gjort annerledes, men jeg regner vel egentlig med at jeg ikke er den eneste som sitter med den følelsen av og til ?!

Vel nå skal ikke jeg komme med en lang avhandling om hele livet mitt og alt det innebærer... Poenget er vel at med årene som går så er det ofte utbyttninger i vennekretsen, for alle... Men jeg sitter fortsatt igjen med spørsmålet:

Er det mulig å være en samlet gjeng som deler alt med hverandre og er der for hverandre tross alt gjennom godt og vondt for alltid?

Nattinatt...

Tide og Utide!

Ville bare innom bloggen en rask tur før Grey`s begynner og øynene klistrer seg til skjermen for å fortelle om en liten hendelse med Tide bussen idag.

De fleste buss sjåfører er vel mest kjent for enten å være i dårlig humør eller generelt bare et skikkelig rævhøl, i hvert fall 80 % av dem og selvfølgelig alltid dem jeg møter på!

Jeg var ferdig på jobb, hentet Jonah i barnehagen og vi kjørte hjemover. Det er en snarvei ifra barnehagen til huset og den går gjennom gamleveien i salhus, så vi kjører jo alltid der selvsagt. Men gamleveien...hallo?! Det sier jo seg selv, det er trangt og man må hele tiden vike for møtende trafikk, men det går fint for det. Man kommer seg fram så langt man slipper biler forbi så blir man selv sluppet forbi.

Men mitt i rushen idag, da det var fyllt opp med biler kom det en bussjåfør som isteden for å rygge 3 meter og slippe forbi 4 biler, nei så måtte han sette seg på bakbeina for vi skulle rygge 100 meter opp i bakken for så å dele oss opp i 2 og rygge 100 meter til sånn at han kunne kjøre rett fram og forbi. Selvfølgelig iløpet av den tiden her ble køen lengre og vi var plutselig rundt 30 biler som måtte rygge i mente og over busker og vrak for at denne inkompetente , jeg kan ikke rygge buss, bussjåføren skulle kjøre strake veien til h.....e. Jeg selv endte opp i en luke mellom to parkerte biler inne på en plass på en bro under en foss, så det var jo utrolig kjekt! Jeg tror det er første gang i hele mitt norske liv jeg har sett en rad med biler sitte med knytte neven mot sjåføren for å banne og steike! Hadde jeg hatt med kamera skulle jeg gått ut av bilen og tatt bilde!

Uansett.... jeg vet at en eller annen gang så møter jeg på den mannen der. Jeg bare håper at han da vil trenge min hjelp, så jeg kan putte ham bakerst i køen og be ham ryke og reise!

Ha en strålende Tirsdags kveld alle mine flittige blogg lesere, jeg selv har tatt meg et velfortjent glass vin og en stor dose sjokolade for å roe nervene! Nå er det snart Grey`s og jeg kjenner humøret er stigende :)

Idag våknet jeg med en deilig følelse inni meg. Det skulle bli en herlig dag med nydelig vær, god mat og familie tid.

Lille David skulle få være med oss på Turøy idag og hilse på foreldrene til Eivind. David er da sønnen til en venninne av meg som pleier å passe Jonah iblant.

Vi stod opp, spiste deilig frokost og gjorde oss klar for å hente David. Vi måtte selvsagt innom Ikea en tur for å kjøpe inn noen rammer til trofé veggen min av familien :)

Deretter kjørte vi videre ut til Turøy hvor hval stod på menyen. Mens vi ventet på at maten skulle bli klar tok faren til Eivind oss med ut på en deilig liten båttur for å få tiden til å gå. Ungene elsket det, og jeg skal vel ærlig innrømme at jeg koste meg godt jeg også.

Trygt tilbake på land tuslet vi tilbake til huset for å spise. Innen vi kom oss tilbake kom broren til Eivind med sin datter Marte, hun og David fant fort tonen og lekte godt ilag!

Maten var nydelig og ungene spiste godt med hval, de visste selvsagt ikke hva det var de spiste, alt vi sa var at det var kjøtt. Hadde vi sagt hva det var ville de vel mest sannsynlig ikke spist noe i det hele tatt. Det var faktisk så godt at de kun ville ha hval kjøtt isteden for pizza, som også var et alternativ på middags bordet. Tenke seg til...

Etter en lang suksessrik dag på Turøy gikk turen hjem og begge guttene sovnet godt i bilen, så vi la dem rett til sengs idet vi kom hjem.

Nå sitter jeg og Eivind i hver vår sofa og koser oss med et glass vin før vi tar kvelden. En riktig god lørdags kveld til dere alle :)

Den 19. februar 2010 knuste Bergen den første snørekorden ifra 1917-1918. Da hadde det ligget snø på bakken i 63 dager sammenhengende, og mer skulle det bli...

Det varte helt til 19 mars før snøen begynte å smelte. Bergenserne var lei snø og kulde, småbarnsforeldre var lei av å sitte inne for å kun kunne titte ut vinduet mens barnet lå og sov, for ut kunne man ikke gå med vogn. Den ville kjøre seg fast etter bare en halvmeter, om du da ikke var en av de heldige som fikk snøen måket ifra døren til bilen selvfølgelig!

Det var faktisk i 1987, det året jeg ble født vi sist slo rekorden, da lå den i hele 62 dager. Idag er det 21 oktober og det er 7 mnd siden snøen ga sine tegn til å forsvinne, og vi har alle mann gått og håpet på en ikke like fullt så kald vinter. Butikkene tjener godt, for det er med denne setning folk handler:.....om vinteren blir like kald som i fjor! Og det kan nesten se ut som om vi får en kald og lang vinter i år og, jeg for min del går fortsatt og venter på sommeren.. Langtids varselen viser en stor blanding framover men med usikkerhet, Det skal i teorien ligge på rundt 0 grader, noen dager under og noen dager rett over. Så vi får krysse fingrene for pluss gradene.

Vinter klærne og gore tex sprayen er funnet fram, ullen er vasket og tøflene er på! Og ja jeg har begynt å spare til sommerhus i det varmere land...

Titt tei her er jeg...

Nå er det jammen lenge siden jeg har skrevet blogg, er jo litt ironisk siden siste blogg gikk under tittelen: Tilbake på jobb!

Og det stemmer jo, jeg har begynt i jobb og Jonah har fått barnehage plass, så det er jo dette her med å finne balansen mellom familie og fritid! Og det er vel det som er problemet at det ikke er så mye fritid, mottatt masse klager ifra andre om at jeg ikke har så mye tid lengre, så til dere: Jeg beklager! Men jeg trenger litt tid til å finne rytmen :)

Så.. hva har skjedd siden sist?

Jonah har rundet 1 år og det ble feiret på beste måten. Han fikk hele 3 feiringer heldiggrisen. Først med oldemor og morfar(siden han skulle vekk på selve dagen i forbindelse med jobb), så med resten av familien og til slutt med venner. Så der ble masse kaker og ballonger med dagene...

Det jeg syntes var mest fantastisk med alle disse besøkene var at han ikke fikk en eneste en lik gave ifra noen! Alle kom med forskjellige gaver og det passet jo meg så fint så jeg slapp å løpe rundt og bytte gaver. Mors verste mareritt?

Ellers har jeg begynt å jobbe litt i garasjen om kveldene, startet mitt eget lille verksted. Som alle mine flittige lesere vet ifra før så er jeg veldig glad i shabby cheek stilen. Hva er egentlig shabby cheek kan du spørre?! Det er vel det å kunne ta i bruk gamle ting og gjøre dem sommerlig og kansje litt fransk inspirert? Fantastisk!

Akkurat nå er det de gamle rutene som var i kjelleren på huset som er det store prosjektet, dem pusser jeg ned og gjør om til rammer og skap. Ferdig med en som dere kan se her:

Tidligere prosjekter har vært dette gamle bordet her som jeg har malt og pusset på(med god hjelp ifra kjæresten).

Og for en liten stund tilbake fant jeg et nedslitt gammalt skap oppi boden som sikkert har stått der i 100 år. Det pusset jeg ned, malte på nytt og festet noen flotte knotter på som jeg fant i København.

Så jeg lurer jo på hva jeg skal ta fatt i når jeg er tom for ruter da? Men Finn.no har jo så mye gøyt på gis vekk siden, så det er vel bare å følge med :)

Så har jeg et spørsmål, noe jeg lurer fælt på... Det bordet her er jo utrolig flott, originale fliser og hele pakken, dem skal jeg jo selvfølgelig ikke gjøre noe med, men jeg lurte på Under bordet (der det er mørkebrunt), det har jeg veldig lyst til å male i en annen farge, og jeg har tenkt lenge, men kommer ikke fram til et svar. Men alternativene er: Grått, antikk hvitt eller bare pusse det ned. Hva synes du?

Så får nå tiden vise hvilken andre prosjekter jeg kommer over :)

Tilbake til jobb...

Jeg og Eivind har gjort det slik at han deler opp permisjonstiden sin i min permisjonstid. En uke her, to uker der og nå til slutt skal han ha en hel måned hjemme med Jonah.

Så da måtte jo den jenten her komme seg i arbeid, og det passet jo i grunn veldig greit for i det samme jeg trengte arbeid trengte en venninne en ansatt i skobutikken sin...

Så jeg koser meg om dagene i ett lass med sko. Pumps, Converse, Kawasaki, Gabor, Rieker osv... Hver eneste dag før jeg går på jobb er det lagt inn 10 minutter med meditasjon før jeg forlater hjemmet(etter krav ifra sjefen), så jeg klarer å gå gjennom dagen uten å kjøpe opp absolutt alle skoene!

De første dagene var vanskelig, det er ny årstid og ny kolleksjon som kommer inn og jeg klør i fingrene som det aldri har klødd før.

Men det er også en deilig følelse å komme på jobb for tiden. Hver enseste dag (nesten) kommer det inn nye varer som må pakkes opp, og jeg får igjen den følelsen jeg hadde da jeg var liten og gledet meg sånn fram til julaften, så kom jo dagen og du fikk pakke opp alle pakkesangene... Sånn er det nå og, jeg gleder meg til å stå opp for å gå på jobb og pakke opp alle pakkesangen(til butikken vel og merke). For hver eneste leveranse hopper hjertet og fingrene klør etter å få åpne esken så jeg kan få se hvilken sko det er, for så å sette dem i hyllen.

Jo mer jeg skriver her jo mer merker jeg at jeg kanskje burde fått hjelp og kanskje jeg bør innse at jeg har en sko fetisj(er det sånn det skrives?)? Hmm.... Men det har jo alltid vært sånn, det er ikke første gang jeg jobber i en sko butikk. Da jeg gikk på vidergående jobbet jeg for DinSko. Men det er jo som ild og vann, to helt forskjellige butikker. Der jeg jobber nå er det kvalitet blandet med kvantitet, DinSko på den tiden var så å si bare kvantitet. Og nå er det ikke akkurat bare et merke å forholde seg til, nei her strømmer det inn fra alle sko designeres hjørner og blikket mitt svirrer i alle retninger. For ikke å snakke om lysten til å lære, det er jo et helt eget fag dette med sko... Om kinnet, gummien, plastikken, hælen, hvert individe merke og historien om skoen osv.... Det er som å lære seg om vin, druene, lagringen og opprinnelsen....

For ikke å skryte på oss servicen som vi yter. Det er ikke mange butikker jeg har vært inni hvor en ansatt faktisk har kommet bort og spurt om jeg har trengt hjelp og/eller hva jeg er ute etter! Tenk deg om, hvor ofte er det du går inni en butikk og bli ytt god service til? Hvor de faktisk viser interesse i deg som kunde uten å te seg som en grisk selger som bare skal ha og ha av lommeboken din?

Nei huff, jeg koser meg jeg, så alle sammen, dere er hjertelig velkommen ut til Skoringen på Øyrane Torg:)

Og p.s i helgene pleier de å sette opp hoppe slott!!!!!! :):):)