mammamammamamamamamamamamaaaaaaaaaa.....

Å hutte meg tu, nå er mamma dalt perioden inntatt for fullt. Jeg kan ikke gå så langt som 1 meter vekk ifra Jonah før griningen begynner.

Man kan si: ja men det er jo bare til å ikke plukke ham opp!Ja sant, for så enkelt er det når ungen blir så opprørt at han blir blå i fjeset og nærmest slutter å puste han blir så fortvilt. Så jeg biter det i meg og plukker stakkaren opp.

Det er fortvilende siden vi ikke kan prate sammen om det. Hvorfor ble det slik? Hva er det han egentlig er så redd for? Isteden må jeg bare være der for ham og prøve å hele tiden bekrefte for ham så godt jeg kan at jeg faktisk er der for ham og at han er skatten min.

Jonah har, siden han ble født, vært så enkel med andre mennesker. Det har aldri vært noe problem for noen å kunne holde ham eller leke med ham. Men plutselig nå over natten forandret det seg helt! Jeg hadde aldri sett dette for meg da han var mindre. Men det ligger jo i det man sier: det er for godt til å være sant! Jeg får bare håpe det forsvinner like fort som det kom!

Det er da det er godt å ha en mamma som kan hjelpe til tider... I går kom hun og trillet tur på gård med ham mens jeg prøvde å legge sammen klær og rydde før vi skulle få besøk.

Idag var vi alle 3 på fløyen og koste oss. Og snille mopsyen tilbydde seg å ta ham med seg hjem så jeg kunne få gå hjem og hvile litt.

Utrolig deilig å kjøre hjem, parkere bilen, tussle opp til døren mens jeg kikket litt i bedene etter den hersens brunsneglen, også lage mat mens tv`en stod på i bakgrunnen! Jeg fant til og med tid til å skrive en liten blogg idag, riktig nok en liten syte blogg! Men det må til det og inni mellom. Jeg er 100% sikker på at jeg ikke er den første som sitter og tenker disse tankene og er sliten og lei.

Jeg regner vel i grunn med at de fleste barn havner i en mamma dalt periode, med tanke på at det er som oftest oss som har hele permisjonstiden hjemme mens pappen er i jobb. Men nå er det ikke lenge til pappaen til Jonah skal være hjemme en hel måned med ham. Det gleder jeg meg veldig til, så får de tid sammen til å knytte sterkere bånd. Jeg vet også at det gleder pappaen seg veldig til, kan ikke være det kjekkeste å se barnet sitt som helst vil være med mammaen hele tiden.

Det er nesten så jeg tør å vedde på at etter Eivind har vært i permisjon, så sitter jeg her igjen og er fortvilt for Jonah bare vil være med pappaen sin :)

Tanker, tanker...